Israel – Palestina konflikten kan løses ved å fokusere på partenes behov

Russland og Midtøsten – 1000 år med krig og samarbeid

Russiske fly har gjennomført 229 bombeangrep i Syria så langt i år.[1] De bombet landsbyer forrige uke og 300-400.000 mennesker i Idlib mistet drikkevannet.[2] I går angrep de Den islamske staten (IS) i ørkenen og drepte minst 11 IS-krigere. Den russiske intervensjonen startet høsten 2015 da opprørere holdt på å vinne over regimet til Bashir al-Assad. I tillegg til å sikre at en alliert overlevde, har Moskvas støtte fylt et annet mål - å gjenetablere Russland som stormakt i Midtøsten og posisjonere seg ovenfor Vesten. Etter den kalde krigens slutt og Sovjetunionens fall i 1991 mistet nemlig Kreml innflytelse i regionen. Før det hadde de øst-slaviske folkene hatt sterke interesser i Midtøsten i over 1000 år, og avbrekket på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet var mer et unntak.

I dag har Russland relativt gode relasjoner til de fleste land i Midtøsten og er etter USA den største eksportøren av våpen til regionen, bl.a. til Tyrkia, Iran, Egypt og Algerie.[3] For å bedre forstå dagens relasjoner følger en historisk gjennomgang fra Kievriket oppstod på 800-tallet til det russiske imperiet gikk under ved revolusjonen i 1917. I løpet av denne perioden tok også russerne Krim-halvøyen, noe som er interessant å se på i forhold til dagens okkupasjon og annektering. Som vi skal se ble russisk politikk, den gang som i dag, påvirket av relasjonene til stormaktene i Vesten. I senere artikler beskrives Sovjetunionens og samtidens Russlands relasjoner til Midtøsten.

Historie

Abbasideriket

Relasjonene mellom Midtøsten og de øst-slaviske folkene går tilbake til slutten av 800-tallet. De to største maktene i regionen på det tidspunktet var det muslimske Abbasidekalifatet og Bysants.[4] Abbasidene, med hovedstad i Baghdad, styrte et enormt område fra dagens Tunisia til Indus-elven i Pakistan. Flere regioner holdt imidlertid på å rive seg løs fra sentralstyret og kalifatet gikk i oppløsning de neste århundrene. Det gjorde situasjonen litt lettere for Bysants, men bare for en stund.

Kart over Abbasideriket ca. 850.[5]

Bysants fortsatte i 1000 år etter Det vestromerske rikets fall

Bysants, Det østromerske riket, med hovedstad i Konstantinopel var arvtager til det mektige Romerriket. Romerriket var så stort at det for å bedre styringen ble delt i to i år 395 etter vår tidsregning (e.v.t.). Det vestromerske riket falt i 476 e.v.t., men Bysants og Keiseren i Konstantinopel levde videre. Keiser Justinian 1. klarte å ta tilbake deler av de tidligere vestromerske områdene, før mye ble tapt igjen. Likefullt, Bysants fortsatte å styre over Nord-Afrika, Balkan, Anatolia (dagens Tyrkia) og Levanten (Syria, Libanon, Israel, Palestina og Jordan). Farer i øst var likevel større. Bysants og det persiske Sasanideriket førte langvarige kriger mot hverandre, noe som svekket begge. Da det nydannede Kalifatets muslimske styrker strømmet opp fra Den arabiske halvøyen på 630-tallet tapte de begge to. Bysants mistet Levanten og Egypt mens Sasanideriket gikk under. På slutten av 800-tallet regjerte Bysants over Anatolia, Balkan og deler av Sør-Italia og Krimhalvøyen. 

Bysants hadde en sterk kristen identitet med keiseren og patriarken som de mektigste skikkelsene. Patriarken ledet den ortodokse kirken som hadde glidd fra Paven og den katolske kirken i Roma. Patriarken sendte ut misjonærer, bl.a. nordover til Balkan og Kievriket.

Kart over Bysants år 1025 under keiser Basileios 2. sitt styre.[6]

Kievriket

Kievriket, også kalt Kiev-Rus, eller Gardariket i norrøn sagalitteratur, var et rike i dagens Russland, Hviterussland og Ukraina. Det var en føderasjon av østslaviske, baltiske og finsk-ugriske stammer og ble grunnlagt med vikinger som ledere på 800-tallet.[7] Opprinnelsen til disse vikingene, også kalt væringer, er uklar. Den tradisjonelle fortellingen er i følge Nestorkrøniken, at en svensk vikingkonge, Rurik, med følge etablerte eller tok byen Novgorod i år 862.[8] Noen år senere tok en annen væring, Oleg, over Kiev og brukte den som base for videre ekspedisjoner blant annet angrep på Konstantinopel. Vikingene var for det meste svensker, men også nordmenn, og utgjorde størstedelen av fyrstene og hirden i Kievriket. Dynastiet de dannet styrte Russland helt til 1598. Etterhvert tilpasset de seg slaverne både med navn og språk, men de holdt lenge kontakten både med Sverige og Norge.[9]

Kart over Kievriket år 1015-1113.[10]

Mange historikere har sett på Kievriket som den første russiske, ukrainske og hviterussiske nasjon og statsdannelse.[11] Den anerkjente ukrainske historieprofessoren Serhii Plohkii konkluderer imidlertid med at selv om eliten i Kievriket, som stod dynastiet og kirken nært, hadde en Rus-identitet, så var det ikke en felles nasjon og kultur i befolkningen. De ulike folkene i området utviklet senere det som ble til dagens russiske, hviterussiske og ukrainske språk, nasjoner og stater.

 

Bysants og Kievriket i samarbeid

I alle fall, befolkningen var hedninger og ble sett på som barbarer av de mer avanserte samfunnene rundt Middelhavet. Så ble storhertugen av Kiev, Vladimir, døpt av Bysantinerne i år 988.[12] Det skjedde i den gamle greske byen Cherson på Krimhalvøyen som på det tidspunktet var under Bysants styre. [13] Vladimir giftet seg med Keiser Basileios 2. sin søster, prinsesse Anna, og inngikk en militærallianse med Bysants. Bysants var på denne tiden i fremgang og tok tilbake områder i Anatolia fra det muslimske Kalifatet. At en barbar og hedning skulle gifte seg inn i den mektige keiserens familie var en bragd som nok de færreste hadde trodd var mulig. Så begynte kristningen av befolkningen i Kievriket og den religiøse koblingen til Konstantinopel var avgjørende for dette. Kirken holdt nære bånd til de russiske fyrstene under hele Russlands historie. Østslaverne ble kristnet senere enn vest- og sørslaverne. Tidligere hadde vestslaverne i Polen knyttet seg til Roma og det hadde også Magyarene i Ungarn gjort. Bysants lyktes med misjoneringen blant bulgarere og serbere slik at disse ble ortodokse. En annen av Vladimirs bragder var utvikling av handel med Bysants. Kiev kontrollerte ferdselen på elvene mellom Østersjøen og Svartehavet og var sentral i et stort handelsnettverk som strakte seg fra det muslimske Kalifatet til Tyskland og Skandinavia. Væringene gjorde også tjeneste i keiserens vaktstyrke i Konstantinopel på 900- og 1000-tallet.

Bysants skapte et Commonwealth, samvelde, ifølge den anerkjente historikeren Dimitri Obolensky. Nyere forskning gjort av historikeren Christian Raffensperger tyder på at Bysants nok ikke hadde så stor autoritet som tidligere antatt.[14] Andre makter, bl.a. Bulgaria hadde også innflytelse og det var nok mer slik at Bysants var et ideal. Fra slutten av 1000-tallet begynte korstogene i Vest-Europa. Ifølge Raffensperger forsterket korsfarermentaliteten splittelsen mellom den ortodokse og katolske kirken. Troen på at den ortodokse kirken var kjettersk spredde seg og den ble et mål for korstogene. Det så man under Det fjerde korstoget da Konstantinopel ble plyndret i 1204. Det var også svenske og tyske korstog mot ortodokse bystater. Dette fikk folket i Kievriket til å verdsette sin egen religion mer og øke identifiseringen med Bysants i en oss-mot-de mentalitet. Uansett, om de slaviske områdene var et Bysantisk samvelde eller ikke, så hadde Bysants stor innflytelse. 

Mongolene kommer - Kievriket går under

En annen oppgave som fyrstene hadde var å beskytte Kievriket mot de stadige raidene fra stammene på steppene i øst. Imidlertid ble Kievriket svekket av indre strid på 1200-tallet.[15] I 1221 begynte Mongolene, som samarbeidet med Tatarene, et annet steppefolk, å angripe, og de tok Kiev i 1240. Rundt midten av 1200-tallet kom størstedelen av riket under det «Tatarske åket» som det ble kalt. Mongolene skapte, frem til det tidspunktet, verdens største imperium målt i areal.[16]

Bysants undergang

Etter keiser Basileios 2. døde i 1025 hadde Bysants flere kortvarige keisere og det ble brå endringer i politikken. Den ortodokse patriarken prøvde å rive seg løs fra keiserens styre og kom samtidig i krangel med Paven i Roma. Det førte til brudd, Det store skisma, i 1054 mellom den ortodokse og katolske kirken som i stor grad har vart helt til i dag.[17] Bysants var svekket og sårbart for en ny folkegruppe, seldsjukkene, som presset på fra øst. Seldsjukkene var tyrkiske stammer som opprinnelig kom fra Sentral-Asia, vandret sør-vestover og dannet et imperium over store deler av Midtøsten på 1000-tallet. De invaderte Bysants og vant et viktig slag i Manzikert i 1071 før de tok det meste av Anatolia. På 1240-tallet kom så Mongolene og de delte seldsjukriket opp i en rekke mindre fyrstedømmer. En av fyrstene, Osman, grunnla det osmanske dynastiet og sloss mot både Bysantinerne og de andre seldsjukiske fyrstene. Osmannerne erobret Anatolia, det meste av Balkan, vestkysten av Svartehavet og deler av Krim på 1300- og 1400-tallet. En av deres vasallstater, Krimkhanatet, styrte resten av Krim og området rundt Asovhavet. I 1453 erobret så Osmannerne juvelen i kronen, Konstantinopel. Det markerte slutten på det romerske riket og ble møtt med sjokk og vantro i store deler av Europa. Noen tiår senere erobret osmannerne store deler av det arabiske Midtøsten og holdt de frem til første verdenskrig.

Moskva vokser frem

Nord for Svartehavet hadde i mellomtiden det tidligere Kievrikets fyrstedømmer blitt vasallstater under Mongolene. De fikk betydelig autonomi, men Mongolene krevde store skatter av dem. Moskva, som da var en mindre by i fyrstedømmet Vladimir-Suzdal og ble nevnt for første gang i 1147, skulle få en sentral rolle i dette. I 1328 utnevnte den mongolske khanen storhertugen av Moskva, Ivan 1., som skatteinnkrever for de andre fyrstedømmene. Under Ivan 1. som styrte i perioden 1325-40 fikk byen mer ressurser og utviklet seg til å bli det politiske sentrum i nord-øst Russland og residens for metropolittene, erkebiskopene.[18]

Storfyrsten av Moskva, Ivan III, giftet seg med den siste keiseren av Bysants niese, Sofia i 1472. Etter Konstantinopels fall ble den russiske kirken det største setet for den ortodokse kristendommen. Moskva erklærte seg selv som det tredje Roma, og tok på seg funksjonene til Konstantinopel. Imidlertid var Moskva på den tiden for svak til å oppfylle sine pretensjoner som arving etter Bysantinerne. Det var først i 1470 under Ivan 3. at Russland kastet av seg det mongolske herredømmet og ble en uavhengig stat. Ivan 3. la under seg de andre russiske fyrstedømmene og utover utvidet storhertugdømmet Moskva vest-, nord- og østover. Byborgen, Kreml, var laget av tre og brente ned flere ganger, men den ble senere utvidet og bygget i stein. Moskva ble hovedstad i en ny og sentralisert russisk stat.

Ivan 4., også kalt Den grusomme, ble kronet i 1547 og tok tittelen Tsar etter den romerske keiserens tittel, Cesar. For russerne stod han over de andre nærliggende stormaktene Polen-Litauen og Sverige i rang. Ivan 4. fortsatte erobringene og i perioden 1551-1700 ble Tsarens rike i gjennomsnitt 35.000 km2 større hvert år.[19] Etter å ha slått svenskene i Den store nordiske krigen og inngått freden i Nystad i 1721 tok Peter den store tittelen Imperator og Russland ble regnet som et imperium.

Keiserinne Katarina den store tok makten i 1762 i et kupp der hennes mann Tsar Peter III ble drept. Som for så mange herskere på hennes tid var utvidelse av territorium et tegn på suksess. Hun fortsatte den russiske ekspansjonen under sitt 30-årig lange og begynte med Det osmanske riket styre. I alt kjempet Russerne mot tyrkerne i tolv kriger fra 1768 til 1918. Krigene ble utkjempet på Balkan, ved Svartehavet, i Kaukasus og Middelhavet. Med få unntak vant Moskvas styrker som erobret osmanske områder og fikk en rekke innrømmelser på bekostning av Istanbul.[20]

I 1768 gikk Katarina mot Osmannerne nord for Svartehavet og den russiske flåten angrep i Levanten og Egypt. Russerne vant krigen og vestmaktene, som var redde for russisk ekspansjon, blandet seg inn i fredsforhandlingene. Ved Küçük Kaynarca-traktaten i 1774 sørget de for at osmannerne ikke tapte så store områder som de ellers ville gjort. Like fullt, Krim-khanatet som ble dannet da den mongolske Gyldne horde gikk i oppløsning, ble formelt uavhengig. I realiteten ble det avhengig av Russland. Tyrkerne sa også fra seg to viktige havner, Azov og Kerch og områder i dagens Ukraina og i Kaukasus. Russland fikk offisielt status som beskytter av de kristne i det osmanske riket.

Annekteringen av Krim

Noen år senere prøvde prins Grigorij Potemkin, sjef for de Russlands militære styrker å overtale keiserinne Katarina til å annektere det uavhengige Krim-khanatet.[21] Kelly O’Neill skriver i boken Claiming Crimea at Potemkin argumenterte med at det ville gi innflytelse over enda større områder siden halvøyen er en inngangsport til Svartehavet og verden utenfor. Krim hadde en muslimsk befolkning på 300.000 som nylig hadde vært undersåtter til Det osmanske riket og gav en inngang til politikken der. Krim var også den siste resten av det mongolske samveldet og russerne kunne lettere hevde sitt imperium over de eurasiske steppene. Potemkins argumentasjon kan høres som et ekko når man i dag lytter til Putin snakke om Russland som en Eurasisk makt, en global aktør som både skiller seg og står i opposisjon til resten av Europa. Katarina valgte å gjennomføre den første annekteringen av Krim i 1782. Umiddelbart førte det til at ca. 8.000 Krim-Tatarer emigrerte.[22] Etter den neste russisk-tyrkiske krigen i 1787-92 flyktet ca. 100.000 andre til Det osmanske riket.

 

Russisk-Persiske kriger

Russerne utkjempet også fem kriger mot Det persiske riket i perioden 1651 til 1828. Hovedområdet for striden var i Kaukasus i dagens Aserbajdsjan, Georgia, Armenia og Dagestan. Kontrollen over området skiftet mellom de to imperiene som inngikk flere avtaler. Det osmanske riket, som grenset opp til Kaukasus, var også interessert i området og inngikk skiftende allianser med de to første rikene.

Russerne rykket sørover mot Kaukasus på slutten av 1700-tallet og tok Tbilisi i Georgia i 1799.[23] Persia ble på denne tiden ble kalt Qajar-riket, oppkalt etter dynastiet som akkurat hadde tatt makten. Qajarene var av tyrkisk opprinnelse, slik så mange av de andre dynastiene hadde vært siden 1100-tallet, men administrasjonen var i stor grad persisk. Den persiske herskeren, sjahen, gikk til krig for å vinne tilbake Georgia, men det gikk dårlig for ham. Ved fredsavtalen i 1813 tapte Perserne det meste av områdene de hadde hatt i Kaukasus. De fikk heller ikke ha en marine i Det kaspiske hav som nærmest ble en russisk innsjø. Sjahen ønsket fortsatt å ta tilbake de tapte områdene, men tapte en ny krig. Ved avtalen i 1828 sa de fra seg det nye  provinser i Sør-Kaukasus. Den tyrkisktalende aseriske befolkningen var nå delt slik at noen bodde i det russiske imperiet mens resten ble i Persia.

Baku i Aserbajdsjan var havnet på russiske hender og der ble det funnet olje 1846. På begynnelsen av 1900-tallet ble halvparten av verdens olje produsert. Det var primært europeiske investorer som tjente seg rike på oljen. De lokale arbeidere levde i fattigdom. Under Den russiske revolusjonen rev aseriene seg løs og opprettet Den demokratiske republikken Aserbajdsjan i 1918. Det skulle imidlertid bli en kortvarig frihet, noe vi ser mer på i neste artikkel om relasjonen mellom Sovjetunionen og Midtøsten.

Perserne ble altså slått i de siste krigene mot Russland og var ingen trussel lengre mot storebror i nord.[24] Det svekkede landet ble på slutten av 1800-tallet et område for diplomatisk rivalisering, hovedsakelig mellom Russland og Storbritannia. De presset gjennom avtaler som gav dem fordeler. En britisk-russisk avtale i 1907 delte Persia opp i tre interessesfærer, en britisk, en nøytral og en russisk. Moskva tjente på kort sikt mye på denne avtalen. Den russiske sonen ble nærmest en koloni og Russland ble Persias største handelspartner og kreditor i årene før første verdenskrig.

Kart over Persia og Kaukasus. Skraverte felt viser områdene som russerne tok fra perserne. Den røde stiplede linjen viser den sørlige grensen for russisk innflytelse. Den blå linjen avgrenser området med britisk innflytelse. Oppe til høyre ses deler av Sentral-Asia som russerne tok i siste halvdel av 1800-tallet. Kilde: Wikimedia Commons.

Erobringer og økende muslimsk befolkning

I siste halvdel av 1800-tallet erobret russerne også Sentral-Asia. I de erobrede områdene på Krim, i Volgaregionen, Kaukasus og Sentral-Asia var store deler av befolkningen muslimer. Disse folkegruppene ble muslimer før russerne ble kristne. Etter hvert utgjorde de en betydelig av innbyggerne i Russland og det har påvirket den russiske identiteten og politikken. De aller fleste er, slik verdens muslimske befolkning også er, sunnimuslimer og det har påvirket relasjonene med Midtøsten.

Hellas blir fri fra osmannerne med russisk hjelp

Hellas kom under osmansk styre på 1400-tallet, i tiårene før og etter Konstantinopels fall. De forble under tyrkernes herredømme til begynnelsen av 1800-tallet. Grekerne begynte en frigjøringskrig i 1821.[25] Etter noen år fikk Osmannerne overtaket ved hjelp av egyptiske styrker og kampen så ut til å være tapt. Da bestemte Storbritannia, Frankrike og Russland seg for å støtte Grekerne og sendte marinestyrker til området i 1827. De slo den samlede osmansk-egyptisk flåten i Slaget ved Navarino og det ble et vendepunkt i krigen. Tyrkerne trakk seg ut og Hellas ble selvstendig i 1830.  

Krimkrigen

Russerne hevdet som vi har sett retten til å forsvare de kristne i Det osmanske riket. I 1853 var dette en av hovedgrunnene som ble brukt når de nok en gang angrep Tyrkerne. En russisk flåte slo en osmansk flåte i Sinope på nordkysten av Anatolia. Storbritannia og Frankrike var urolige over fremgangen mot Det osmanske riket og den russiske ekspansjonen på Balkan.[26] Britene ønsket å opprettholde dominansen i Middelhavet og den franske Keiser Napoleon II ville utvide Frankrikes grenser noe Russland var mot. Dette var medvirkende til at Krimkrigen startet i 1854. Den ble i stor grad utkjempet på Balkan og ved den russiske byen Sevastopol på Krim, men var dårlig ledet rent militært på alle sider og en katastrofe for soldatene som deltok. Ca. 750.000 døde av kampene, ikke så mye av direkte krigshandlinger og skader som av sykdommer under dårlige humanitære forhold. Dette var det største europeiske krigen og tap av menneskeliv siden Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. En av de få som vant anerkjennelse var sykepleiersken Florence Nightingale som gjorde en stor innsats for sårede soldater. En annen nyhet, bokstavelig talt, var medias dekning av krigen. For første gang rapporterte aviser direkte og med bilder fra en krig som viste de grufulle forholdene på Krim. Russerne tapte krigen og partene møttes til fredskongress i Paris i 1856. Resultatet skulle vise seg å forme europeisk relasjoner de neste 50 årene. Russerne ble forbudt å ha marinestyrker i Svartehavet. 

Osmannerne, som stod på den seirende siden, tapte like fullt ved at vestmaktene presset gjennom begrensninger i hva tyrkerne kunne gjøre for å slå ned kristne nasjonalbevegelser som var i fremvekst. Det hemmet tyrkerne både på Balkan og senere i Midtøsten. Moskva ønsket å beskytte det store antallet ortodokse kristne og russiske pilegrimer som reiste til Det hellige land.[27] Det osmanske riket anerkjente Russland som beskytter av den gresk-ortodokse kirke.[28] Moskva støttet også de arabisk-ortodokses søken etter uavhengighet fra de gresk-dominerte religiøst hierarki. Dette underbygget de første arabiske nasjonalistiske initiativene og friheten fra osmansk kontroll. Fremveksten av arabisk nasjonalisme kommer det en egen artikkel om.

For Armenerne derimot hjalp denne beskyttelsen imidlertid lite. Under første verdenskrig gjennomførte nemlig Det osmanske riket tvangsdeportasjon og massedrap av armenere i 1915-17. Anslagene på antall drepte i folkemordet varierer fra 500.000 til 1,5 millioner. Dette er et stort, komplisert og omstridt tema som vil bli behandlet i en egen artikkel.          

Tilgang til Middelhavet gjennom De tyrkiske stredene

Russland er først og fremst en landmakt og transporten til omverdenen går primært over land. Det er noen store og viktige havner, men beliggenheten deres er et problem. Det ene spørsmålet dreier seg om sikker tilgang, fri fra andre staters kontroll, og det andre om isfrie havner som er åpne året rundt. St. Petersburg fryser til om vinteren og ligger innerst Østersjøen, og alle skip trenger å passere Øresund som har vært under dansk eller svensk kontroll i hele Russlands historie. Murmansk ligger ved åpent hav, men er langt mot nord og er heller ikke isfri. Vladivostok er isfri, men ligger langt øst. De to siste havnene er langt borte fra de viktigste befolknings- og økonomisentrene som ligger vest for Uralfjellene. 

Havnene ved Svartehavet er nær disse sentrene og er isfrie, men tilgangen til Middelhavet går gjennom De tyrkiske stredene, Bosporos og Dardanellene. Tilgangen til Middelhavet har vært og er viktig både av handelsmessige og militære grunner. Spesielt gjelder dette under konflikt- og krigssituasjoner da russerne er prisgitt vennligsinnede forbindelser til de som kontrollerer De tyrkiske stredene. Stredene har hele tiden vært kontrollert av Bysants, Det osmanske riket og arvtageren Tyrkia. Under Krimkrigen på 1850-tallet og under Første verdenskrig var Det osmanske riket i krig med Russland og landets skip var innesperret i Svartehavet. Moskva har naturligvis hatt et ønske om å sikre tilgang for kommersielle skip og marinefartøy, og da har kontroll over sundet stått sentralt.

Under første verdenskrig, i 1915, inngikk Russland en hemmelig avtale med sine allierte, Storbritannia og Frankrike om å dele opp Det osmanske riket. Russland ville ha områdene langs stredene og oppnådde rett til Konstantinopel og venstre bredd av sundet i Konstantinopel-avtalen.[29] Nye forhandlinger fant sted året etter og de endte opp i Sykes-Picot avtalen, mest kjent for å dele de arabiske områdene mellom Storbritannia og Frankrike. Russerne fikk deler av de armenske områdene i Anatolia i tillegg til avtalen fra 1915, se gule områder på kartet under. Hvordan dette endte er interessant, og du får vite mer i neste artikkel om Sovjetunionen og Midøsten.

Kart viser Sykes-Picot avtalen av 1916 som delte opp Det osmanske riket mellom seiersmaktene. Russland skulle få områdene i gult, Konstantinopel, venstre bredd av stredene og en del av de armenske områdene i Anatolia. Kilde: Wikimedia Commons.

Sluttkommentarer

Samlet sett kan man, som den israelske statsviteren Galia Golan skrev i 1990, si at de russiske interessene i Midtøsten var både strategiske og religiøse-ideologiske.[30] Det grunnleggende strategiske målet var å sikre de sørlige grensene mot enhver fiendtlig fremmed makt. Det har siden vært i russisk interesse å holde stabile og vennlige forbindelser med nasjonene langs grensene, og det betydde noen ganger å utvide innflytelsen og kontrollere områder langs grensen. De russiske relasjonene og innflytelsen har som vi har sett pågått i flere hundre år. For å forstå Midtøsten bedre og kunne løse noen av konfliktene der er det nødvendig å ta hensyn til russerne og deres behov. Å forstå betyr ikke det samme som å være enige med måten de prøver å fylle behovene. De vil imidlertid gjøre det lettere å snakke, forhandle og samhandle med dem.

Noter:

---

[1] The Syrian Observatory For Human Rights (SOHR). "Counter ISIS | Russian airstrikes kill and wound 30 ISIS fighters in Syrian desert." 13. jan. 2022. www.syriahr.com/en/234183/;

[2] The Syrian Observatory For Human Rights (SOHR). "SOHR: Attacks in Idlib by Russian warplane left 300,000 civilians without water." 5, jan. 2022. www.syriahr.com/en/233298/; Radio Free Europe / Radio Liberty (RFE/RL). "Russian Jets Knock Out Water Supply In Syria's Idlib." 2. jan. 2022. www.rferl.org/a/russia-syria-water-station-bombing/31636562.html

[3] Kuimova, Alexandra. "RUSSIA’S ARMS EXPORTS TO THE MENA REGION: TRENDS AND DRIVERS." EuroMesco Policy Brief no. 95. 1. april 2019. www.euromesco.net/wp-content/uploads/2019/03/Brief95-Russia-Arms-transfer-to-the-MENA-region.pdf  Alexandra Kuimova er forskningsassistent for “Arms and Military Expenditure Programme” ved Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI).

[4] For kart se f.eks. EurAtlas. "Map of Europe 900 Southeast." www.euratlas.net/history/europe/900/900_Southeast.html

[5] Wikimedia Commons. “Abbasid Caliphate 850AD." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Abbasid_Caliphate_850AD.png

[6] Wikimedia Commons. "Map Byzantine Empire 1025-en." https://en.wikipedia.org/wiki/File:Map_Byzantine_Empire_1025-en.svg

[7] Store norske leksikon. «Kievriket». https://snl.no/Kievriket

[8] Nestorkrøniken, også kalt Beretningen om de forgangne år og Kievkrøniken, er det viktigste russiske historieverket fra middelalderen. Store norske leksikon. "Nestorkrøniken." https://snl.no/Nestorkr%C3%B8niken

[9] Store norske leksikon. "Gardarike." https://snl.no/Gardarike

[10] Wikimedia Commons. “Map of the Kievan Rus' realm, 1015-1113 CE.” https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kievan-rus-1015-1113.png

[11] Plokhy, Serhii. The Origins of the Slavic Nations. Premodern Identities in Russia, Ukraine, and Belarus. 2006. Side 354-61.

[12] Hopwood, Derek. The Russian Presence in Syria & Palestine 1843-1914. Church and Politics in the Near East. London: Oxford University Press, 1969.  Side 2.

[13] Borshchevskaya, Anna. Putin’s War in Syria. Russian Foreign Policy and the Price of America’s Absence. London: I.B. TAURIS. 2022. Side 8.

[14] Raffensperger, Christian. Reimagining Europe. Kievan Rus in the Medieval World. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press 2012. Side 10-47 og 186-89.

[15] Plokhy, Serhii. The Origins of the Slavic Nations. Premodern Identities in Russia, Ukraine, and Belarus. 2006. Side 354-56.

[16] Senere regnes kun Det britiske imperiet å ha vært større.

[17] Kirkehistorie. "Det store skisma 1054." http://kirkehistorie.com/det_store_skisma_1054.htm

[18] Store norske leksikon. “Moskva.” Arild Moe og Ådne Goplen. https://snl.no/Moskva

[19] Pipes, Richard. Russia under the old regime. New York: Charles Scribner’s Sons 1974. Side 83.

[20] Vego, «Soviet and Russian Strategy in the Mediterranean since 1945», 164-65.

[21] O’Neill, Kelly. Claiming Crimea. A History of Catherine the Great’s Southern empire. New Haven: Yale University Press. 2017. Side x-xi.

[22] Sasse, Gwendolyn. The Crimea Question. Cambridge, Massachusets: Cambridge University Press 2007. Side 50-51.

[23] Store norske leksikon. "Aserbajdsjan." Mikal Hem og Ivar Dale. https://snl.no/Aserbajdsjan

[24] Volkov, Denis V. Russia’s Turn to Persia. Orientalism in Diplomacy and Intelligence. Cambridge: Cambridge University Press. 2018. Side 59 -64.

[25] Brewer, David. The Greek War of Independence: The Struggle for Freedom from Ottoman Oppression. 2001. London: verlook Duckworth. Side 1-3.

[26] Noble et al. Western Civilization. The Continuing Experiment. Boston, MA: Houghton Mifflin Company, 4. utg. 2005. Side 742-45.

[27] Frankrike ble beskytter av katolske kirker.

[28] Russia set up a consulate to Syria and Palestine in Beirut in 1839 and the Imperial Orthodox Palestine Society did charitable work and ran over 77 schools with 9.000 pupils by 1905. Vego, «Soviet and Russian Strategy in the Mediterranean since 1945», 164-65.

[29] The parties also made a vague compromise over the Palestinian Holy Places. Dannreuther, The Soviet Union and the PLO, 10-11. 

[30] Golan, Golan. Soviet Policies in the Middle East. Cambridge, Storbritannia: Cambridge University Press 1990. Side 8-9.