Israel – Palestina konflikten kan løses ved å fokusere på partenes behov

Behov i Israel – Palestina konflikten

Konflikten mellom israelere og palestinere er komplisert, langvarig og involverer også det internasjonale samfunnet, spesielt stormaktene. Maktkampen som fortsetter å utspille seg gir lite håp om å få en fredelig avtale i overskuelig fremtid. Denne artikkelen argumenterer for at konflikten kan løses ved å fokusere på partenes behov. Det innebærer blant annet å lære mer om historiske hendelser og gjensidig forstå hverandres behov for trygghet, sikkerhet, likeverd og rettferdighet. Det vil trolig ta mange år å oppnå dette, men jeg ser det som den beste veien å gå for den vil kunne gi stabilitet og fred for alle, inkludert oss som ikke bor i selve konfliktområdet.

I mai i år eskalerte konflikten mellom Israel og Palestina voldsomt. Etter trusler om nye utkastelser av Palestinere i Øst-Jerusalem og sammenstøt bl.a. utenfor Al-Aqsa moskeen sendte Hamas flere tusen raketter mot Israel som svarte med 1.500 bomberaid mot Gaza.[1] I Gaza ble minst 253 mennesker drept, deriblant 66 barn og 38 kvinner, mens det i Israel ble drept 12 personer, hvorav to barn og fem kvinner.[2] Dette er den siste av flere lignende væpnede konflikter, og selv om det er inngått våpenhvile, igjen, er det ingenting som tyder på at en fredelig løsning er nær.

FN vedtok en plan for å dele det britiskstyrte Palestina i 1947, mot majoriteten av lokalbefolkningen og landene i Midtøsten sine stemmer.[3] Planen var å opprette to stater samt en internasjonalt administrert sone i Jerusalem. Siden har konflikten rystet regionen, ført til økt spenning og flere kriger med nabolandene. Over 115.000 mennesker er drept, millioner av palestinere er flyktninger og de fleste israelerne lever i usikkerhet.[4]

Det har ikke manglet internasjonal oppmerksomhet om konflikten og det har vært meglet i flere tiår. Flere tusen bøker og mange flere artikler har blitt skrevet, uten at man har kommet nærmere en løsning.[5] Så hvorfor klarer man ikke å skape fred? Er det i det hele tatt mulig spør folk jeg møter, og mange har tydeligvis gitt opp for en del svarer «nei det er håpløst».

Hensikten med denne artikkelen er å belyse noen av de underliggende årsakene og behovene som er i spill hos partene. Ved å forstå behovene bedre, slik bl.a. metoden Ikkevoldskommunikasjon beskriver, tror jeg man får bedre kontakt med hva partene trenger, noe som på sikt vil bidra til at konflikten løses.[6]

Tempelhøyden, Haram al-Sharif på arabisk, i Gamlebyen i Jerusalem. Den har stor betydning for kristne, jøder og muslimer og står sentralt i konflikten. Kilde: Wikimedia Commons 

Maktbalanse og likeverd

Mange vestlige regjeringer, inklusiv den norske, mener partene selv må forhandle frem det som er det uttalte målet, en tostatsløsning.[7] Samtidig er Israel, med støtte fra USA og andre vestlige land militært, politisk og økonomisk overlegen palestinerne. Palestina har blitt anerkjent av 138 stater, men med unntak av Sverige og Island ingen land i Vesten.[8] Samtidig er Israel anerkjent av 164 stater inklusiv alle de vestlige, samt Russland og Kina.[9] Begge parter bruker vold, men Israel er militært sterkere og bruker makten til å holde palestinerne i sjakk så godt de kan. På den måten klarer Israelerne å utvide bosetningene på den okkuperte Vestbredden og i Jerusalem, holde blokaden rundt Gaza og hindre flyktninger å komme tilbake til sin jord og eiendom I Israel.

Som verdens sterkeste land er USAs politikk spesielt viktig. Siden FN-avstemningen i 1947 har USA også påvirket andre stater til å støtte Israel. Under den kalde krigen ble Israel en alliert i kampen mot Sovjetunionen og siden har støtten vært sterk og avgjørende, også i fredsforhandlinger og overholdelsen av avtaler. Det foregår imidlertid et gradvis opinionsskifte i USA i form av økt sympati for Palestinerne og ønske om mer forhandlingspress på Israel.[10] Europa er delt i synet på hva som kan og trengs å gjøres. Det største og viktigste landet, Tyskland har fortsatt ikke kommet seg over traumet fra nazi-tiden og er redd for enhver anklage om anti-semittisme. EU kommer med en rekke deklarasjoner som fordømmer voldsbruk og nye bosetninger og bidrar økonomisk til den palestinske selvstyremyndigheten. Like fullt, i praksis er støtten til Israel større enn til Palestina. Russland har ført en skiftende politikk overfor jøder og Israel, men etter Sovjetunionens oppløsning forsvant det ideologiske aspektet. Nå er det realpolitiske vurderinger som avgjør politikken. Forholdet ble også bedret på grunn av betydningen av de nærmere én million jøder som utvandret til Israel.[11] Kina har en tydeligere Palestinsk-vennlig politikk enn de andre stormaktene, men holder, på tross av økende økonomisk makt, en relativt lav profil inntil nå.[12]

Så lenge det er så stor ubalanse i makt og Israelerne utnytter den, kan jeg ikke se at forhandlinger mellom partene kan føre til en løsning som både israelere og palestinere kan leve med. Det trengs mer likeverd, noe som for eksempel kan skje ved vestlig anerkjennelse av Palestina som stat, reelt press mot Israel til å overholde folkeretten, og mer balansert støtte fra det internasjonale samfunnet generelt.

 

Trygghet, sikkerhet og avklaring om historiske hendelser

Historien brukes til å fremme politiske mål i dag. En del av fremstillingene av fortiden misbrukes ved ensidig fortelling av den enes offer og den andres aggresjon. Det kommer også en del beskrivelser fra partene som forsvarer egne handlinger og overdriver eller fordømmer den andres. Det er gjerne den med mest ressurser og evne til å nå ut med budskapet som vinner frem med sitt syn, men det fører ikke nødvendigvis til en løsning.

Jeg mener det er behov for å forstå og få mer klarhet om historien, ikke bare i Israel og Palestina, men også i omverden. En mer ærlig, faglig og balansert fremstilling vil gi mer kunnskap om hva som skjedde og hvorfor. Ved å få en mer reell forståelse, også av egne og de andres handlinger og motiver bak dem, kan partene i større grad se hverandre som medmennesker og mindre som onde, farlige og uforsonlige fiender.

Også blant fagfolk, som historikere, arkeologer og samfunnsvitere, er det ulike oppfatninger om hva som har skjedd. Like fullt er det relativt bred enighet, en «mainstream» oppfatning om en del hendelser og årsakssammenhenger. Det nyttig å legge denne forskningslitteraturen til grunn når man argumenterer, for det er mer troverdighet og aksept for den. Det kan bidra til å oppnå forståelse hos en større del av befolkningen og dermed til at politiske ledere endre kurs. Avvikende syn får gjerne fremmes, men det er en fordel at det skjer med åpenhet som at det er nettopp det.

 

Jødenes og Palestinernes bakgrunn

Det er usikkerhet og uenighet om hvor og når Jødene som folk oppstod. Flere ledende forskere på feltet mener at de, i motsetning til Bibelens tekst, oppstod som folk fra befolkningen i Kanaan ca. 1.300 f.v.t.[13] De indoeuropeiske Filisterne bosatte seg i byer langs kysten fra omkring 1175 f.v.t.[14] De kom alle under ulike imperiers herredømme blant annet Romernes. Etter emigrasjon, og ikke minst flere jødiske opprør, ble den jødiske befolkningen redusert og spredt, hovedsakelig til land i Midtøsten og Europa. Andre som ble boende igjen konverterte trolig til Kristendom, men det var hele tiden små jødiske samfunn i det hellige landet.

Jødene ble forfulgt av kristne i Europa i ulike perioder helt siden Middelalderen. Det var en religiøst begrunnet antisemittisme der de ble anklaget for å ha forrådt Jesus, gjøre hemmelige ofringsritualer av kristne barn mm. Jøder ble utvist fra en rekke land blant annet Storbritannia og Spania. I det keiserlige Russland ble jødene undertrykt og tvunget til å leve i spesielle områder med begrensninger på hva de kunne arbeide med. De fikk ikke lov til å eie jord, men kunne drive handel og pengeutlåning. Dette førte til at de ble mislikt av mange russiske landarbeidere, og utsatt for vold når myndighetene satte i gang forfølgelser, såkalte pogromer. I den muslimske verden ble jøder, og kristne, diskriminert bl.a. ved å måtte betale en ekstra skatt, bære spesielle symboler mm. Like fullt, generelt regnes behandlingen av jøder under muslimsk styre som lettere og friere enn under kristent.

Diskrimineringen og forfølgelsene i Europa, spesielt i Russland førte til stor emigrasjon til USA på slutten av 1800-tallet. Derfor bor det så mange jøder, ca. 6 millioner, i USA i dag. Noen jøder ønsket derimot å opprette en jødisk stat i daværende Palestina og startet Sionismen som en ideologi og begynte å emigrere dit. Den østerriksk-ungarske journalisten Theodor Herzl ga ut boken «Jødestaten» i 1896 og organiserte den første Jødiske Verdenskongressen i Sveits i 1897.[15]

Det Osmanske riket hadde styrt Palestina siden 1516, men Storbritannia, verdens sterkeste imperium og makt på begynnelsen av 1900-tallet, ønsket kontroll over området. Målet var å sikre Suez-kanalen som var livslinjen til den viktigste kolonien, India. Britene støttet etter hvert tanken om å opprette en jødisk stat og under 1. verdenskrig kom den britiske regjeringen med offisiell støtte, den såkalte Balfour-erklæringen.[16] Etter at Britene okkuperte Palestina i 1917-18, vant krigen og fikk området som mandat av Folkeforbundet i 1920 ble Balfour-erklæringen gjennomført i praksis. Storbritannia tillot økt jødisk immigrasjon fra Europa, spesielt etter Nazistenes maktovertagelse i Tyskland og Holocaust. Den lokale muslimske befolkningen, palestinerne, var urolig og mente de ble tilsidesatt og demonstrerte. Det kom også til væpnede sammenstøt med jøder, drap og en massakre. Til slutt gjorde palestinerne et væpnet opprør 1936-39 som britene slo hardt ned og forviste mange ledere.

Nazistenes antisemittisme var annerledes enn den tradisjonelle, ved at den var biologisk, de mente jødene var laverestående mennesker. Under Holocaust tok de livet av ca. 6 millioner jøder i et planlagt og systematisk folkemord. Innvandringen i Palestina førte til konflikter med den lokale befolkningen, sionistene etablerte statsbyggende organisasjoner og noen av de militante gruppene drev direkte terror mot Palestinere og Briter. Den mest kjente er trolig sprengningen av Kong David hotellet i Jerusalem i 1944 der 91 mennesker ble drept. Storbritannia var svekket etter 2. verdenskrig, gav opp å styre Palestina og overlot saken til FN i 1947. Det jødiske traumet om å bli utryddet som folk lever fremdeles, forståelig nok. Mange jøder mistet nær familie i Holocaust og har bestemt seg for at de vil kjempe med alle midler for å overleve som folk og Israel som stat og et trygt tilholdssted.

Etter at FN vedtok å dele Palestina i 1947 oppstod det kamper i området mellom jøder og lokalbefolkningen. Sionistene hadde bygget opp organiserte militære styrker og gjennomførte en plan, «Plan Dalet» for å fjerne palestinere fra de områdene som FN tildelte dem for, bl.a. ved å drepe befolkningen i noen landsbyer. Mest kjent er massakren Deir Yasin.[17] Som følge av det flyktet over 700.000 palestinere til Vestbredden, Gaza og nabolandene. Israel ble opprettet som stat 15. mai 1948, og de arabiske nabolandene invaderte landet dagen etter. De arabiske statslederne hadde imidlertid egne mål for krigføringen, var relativt svake militært og koordinerte i liten grad innsatsen seg i mellom. Israel slo dem og erobret mer land enn det FN hadde tildelt landet.

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 ble jøder diskriminert og utsatt for vold i en rekke land i Midtøsten. De fleste emigrerte eller flyktet til Israel som trengte mer befolkning og ønsket dem velkommen. Denne migrasjonen og flukten er nok mindre kjent blant ikke-jøder enn Palestinernes flukt i 1948.

Behovet for trygghet, sikkerhet og tillit er sterkt og vil nok være det i mange år fremover. For å hele sårene og skape mer tillit kan det gjøres en rekke ting, blant annet at historien blir mer kjent og tatt et oppgjør med. Dette inkluderer Europa og Norge fordi undertrykkelsen som foregikk både lenge før og under Holocaust ikke er kjent og forstått i tilstrekkelig grad.

 

Rettferdighet for alle

Både Jøder og Palestinere og mange av deres støttespiller rundt i verden mener begge folkene trenger rettferdighet. Jødene for urettferdigheten de har vært utsatt for i århundrer og Palestinerne for tapet av land, eiendom og å ikke kunne leve der siden 1948. Det er avgjørende å fylle behovet for rettferdighet. Synet på hvordan det kan skje varierer. For mange jøder innebærer det at de får kompensasjon for tapt eiendom i land i Midtøsten og eventuelt kan reise tilbake dit. For Palestinerne betyr det at de som ønsker det får mulighet til å flytte tilbake til der de eller deres forfedre flyktet fra, dvs. det som i dag er Israel. Noen vil være fornøyd med økonomisk kompensasjon, men ettersom de er flyktninger i andre land trenger de fortsatt statsborgerskap et eller annet sted.

Det er også stor misnøye med egne politiske ledere. De palestinske anses som svært korrupte og det har ikke vært holdt valg siden 2006. I Israel er velgerne svært splittet og de største partiene har ikke klart å lage regjeringer, noe som har ført til 4 valg de siste to årene. Fungerende statsminister Benjamin Netanyahu, den lengstsittende regjeringsleder i Israelsk historie, er tiltalt for korrupsjon. En koalisjon av opposisjonspartier har avtalt å danne ny regjering og planlegger å felle Netanyahu ved en avstemning i nasjonalforsamlingen Knesset den 13. juni.

 

Kontakt, forståelse, empati og reelle endringer

Det er begrenset kontakt mellom israelere og palestinere i deres daglige liv. Det som skjer i palestinske områder er lite kjent og ikke interessant for mange israelere. En god del har vært der som soldater, men de kjenner ikke seg trygge der, ei heller som sivilister. En dame jeg møtte i Tel Aviv sa «vi lever som i en boble her, folk jeg kjenner er ikke interessert i det som skjer på Vestbredden og drar ikke dit». Det bygges stadig nye israelske bosetninger inne på okkuperte områder i strid med internasjonale lover, noen av bosetterne har nylig kommet fra USA og andre land og har lite kunnskap om hva som har skjedd i landet. Palestinere på Vestbredden vet en del om Israel hvor enkelte reiser og jobber. Samtidig møter mange til daglig kun israelere som soldater. Samtidig er millioner av palestinere flyktninger i Gaza og andre land og har enda mindre kontakt.

Mange jøder, palestinere og andre som er berørt av konflikten er misfornøyde, sinte, oppgitte, usikre, redde og noen desperate. For å overkomme trengs det mye forståelse, trygghet og sikkerhet. Dette kan gjøres ved ulike tillitsskapende tiltak bl.a. ved å gi empati.

 

Religion og folkerett

Det hellige landet er hellig for tre verdensreligioner, Kristendom som er den største, Islam som er neststørste, og forløperen for disse Jødedommen. De har mange fellestrekk og inkludert hellige steder. De bruker og rettferdiggjør alle på ulike måter sin egen tro og handlinger. Religion brukes i en del tilfeller også til politiske formål.

 

Folkeretten skal i utgangspunktet gi system og orden for alle slik at vi får oppfylt en rekke behov, som rettferdighet, sikkerhet og trygghet. Noen ganger er det strid mellom det religionen sier og om det folkeretten står for som: Hvem har rett til det hellige landet? Det er slik jeg ser det et av de avgjørende spørsmålene i Israel-Palestina konflikten, ikke hat mellom grupper slik en del tror.

For å komme videre trengs det både mer dialog mellom religionene og styrking av folkeretten. Dette vil i neste omgang hjelpe på vår egen trygghet i Norge, spesielt som et lite land som er avhengig av at internasjonal lov og rett overholdes.

 

Støtte til fredsaktivister og organisasjoner

Det finnes, på tross av det mange tror, grupper og aktivister i Israel, Palestina og andre land som arbeider for fredelige løsninger på konflikten. Jeg deltok nylig på en digital festival der også israelere og palestinere deltok. De var ganske oppgitte etter volden og blodsutgytelsene de siste ukene og noe av det de gav klart uttrykk var behov for støtte fra omverdenen. Det kan foregå ved å gi dem mer oppmerksomhet, fremme deres ikkevoldelige budskap i Vesten, økonomisk støtte, organisatorisk samarbeid og besøke områdene.

 

Samarbeid mellom gamle fiender - Europa etter 2. verdenskrig

Til sist, noe av det som gir meg mest tro og håp for Israel og Palestina har faktisk skjedd i Europa Etter flere hundre år med blodige kriger, inkludert de to største noen gang 1. og 2. verdenskrig, spurte franske og tyske ledere seg selv: Kan vi gjøre noe annet enn å ødelegge for hverandre, noe som fører til at alle får det fredeligere og bedre? De tok initiativ til økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid mellom landene, og resultatet er i dag EU. EU har en rekke interne og eksterne utfordringer og problemer, senest Brexit, men det har bidratt til å skape et annerledes Europa med tett samarbeid og fred. Når Europeerne som sloss mot hverandre i flere hundre år fikk det til, da tror jeg at andre også kan gjøre det.

Når et eller flere behov i større grad blir møtt, uten at de nødvendigvis blir helt fylt, skjer det automatisk en forbedring av livskvalitet. Da får man mer overskudd til å gå videre med andre uløste oppgaver. Så det å fylle behov hos noen mennesker som er innvolvert i eller påvirkes av Israel-Palestina konflikten vil hjelpe, både den som bidrar og den som mottar. Det er opp til hver og en av oss å gjøre det vi kan i stedet for å være passive mottagere av dårlige nyheter.Jeg har god erfaring med å være engasjert det fyller mange behov hos meg selv og andre: Å bidra, lære, få mer mening, skape og være del av berikende felleskap etc. Avslutningsvis vil jeg spørre deg: Ser du noen muligheter for at du selv kan bidra på en måte som er innenfor dine egne toleransegrenser? Det kan være mange måter å gjøre det på: Spørre noen som kommer derfra hvordan de har det og lytte med forståelse, lese en artikkel eller bok, se en film, sjekke opp noe du lurer på, dele videre noe meningsfylt du har lest, skrive selv, eller reise dit. Til slutt - takk for at du leste. Dersom du har kommentarer eller spørsmål så skriv gjerne for jeg vil utvikle meg og bidra så godt jeg kan.

Bjarte Bjørsvik
Master i Midtøsten historie, Universitetet i Bergen.
Siviløkonom, Norges Handelshøyskole

Noter:

---

[1] Arshad Mohammed m. fl. “Israel’s Gaza challenge: stopping metal tubes turning into rockets”. Reuters. 23.05.2021. Nedlastet 01.06.2021. www.reuters.com/world/middle-east/israels-gaza-challenge-stopping-metal-tubes-turning-into-rockets-2021-05-23/.

[2] OCHA. “ Gaza Strip: Escalation of hostilities 10-21 May 2021”. 22.05.2021. United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA). www.ochaopt.org/content/gaza-strip-escalation-hostilities-10-21-may-2021 Nedlastet 10.06.2021. BBC. «Gaza-Israel conflict in pictures: 11 days of destruction”. 21.05.2021. www.bbc.com/news/world-middle-east-57205968

[3] FN. “Resolution 181 (II). Future government of Palestine”. FNs Generalforsamling. 29.11.1947. Nedlastet 01.06.2021. https://unispal.un.org/DPA/DPR/unispal.nsf/0/7F0AF2BD897689B785256C330061D253

[4] “Vital Statistics: Total Casualties, Arab-Israeli Conflict (1860-present)”. Jewish Virtual Library. Nedlastet 01.06.2021. www.jewishvirtuallibrary.org/total-casualties-arab-israeli-conflict

[5] På WorldCat, verdens største bibliotekskatalog, gir søket «Israel Palestine conflict» 21.180 treff. Det er usikkert om alle treffene er unike og omhandler konflikten. www.worldcat.org/search?qt=worldcat_org_all&q=israel+Palestine+conflict Nedlastet 06.06.2021

[6] Ikkevoldskommunikasjon (IVK) er en metode utviklet av den amerikanske Ph.D. Psykologi Marshall Rosenberg. Hensikten er, etter min fortolkning, å bedre kontakt og forståelse mellom folk ved økt bevissthet om intensjoner og språkbruk. Det sentrale punktet er å komme i kontakt med egne og andres behov. Metoden fremmer det å bli klar over hva man selv tenker, velge bevisst å si noe som man tror gir kontakt, og lytte til den andre med oppmerksomhet på hva de dypere sett trenger. En fire-trinns modell gir de grunnleggende momentene. 1. Observasjon, hva ble sagt eller foregikk i en konkret situasjon? 2. Hvilke følelser fikk jeg da det skjedde? Det neste punktet er et avgjørende punkt, jeg tar ansvar for mine følelser ved å si at de kommer fordi jeg har noen behov. 3. Hvilke behov ble møtt/ikke møtt i meg?  4. Anmodning, til slutt hva kan jeg be den andre om å si eller gjøre for å møte mine behov? På samme måte kan jeg vende oppmerksomheten mot den andre og i en bestemt situasjon gjette på følelser, og behov. Dette kaller man å gi empati. Det dreier seg ikke om å ha rett eller galt og fordele skyld eller vinne over den andre med ulike former for anklagende språk. Et slikt dømmende språk kalles «Ulvespråk» og siden det er vanlig å få slike tanker har IVK et sidesteg hvor man kan tømme ut sine negative tanker. Det kan man gjøre i eget hode eller med en som er i stand til å høre det, men man unngår å si det til de det gjelder fordi det vanligvis skaper en eller annen form for motstand, som at man går i forsvar eller til motangrep. For mer informasjon se www.ivk.no eller boken «Ikkevoldskommunikasjon» av Marshall Rosenberg.

[7] Nettavisen. «Søreide: – Israel og Palestina må ta opp igjen forhandlingene». 07.01.2018. www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/soreide-israel-og-palestina-ma-ta-opp-igjen-forhandlingene/s/12-95-3423404004 Nedlastet 01.06.2021.

3 Wikipedia. “International recognition of the State of Palestine”. Nedlastet 01.06.2021. https://en.wikipedia.org/wiki/International_recognition_of_the_State_of_Palestine  Nedlastet 01.06.2021.

[9] Wikipedia. “International recognition of Israel”. Nedlastet 01.06.2021. https://en.wikipedia.org/wiki/International_recognition_of_Israel

[10]  Saad, Lydia. “Americans Still Favor Israel While Warming to Palestinians”. Gallup. 19.03.2021.  news.gallup.com/poll/340331/americans-favor-israel-warming-palestinians.aspx

[11] Wikipedia. «1990s post-Soviet aliyah”. Nedlastet 01.06.2021. https://en.wikipedia.org/wiki/1990s_post-Soviet_aliyah; CNAAN LIPHSHIZ. “Russia and Ukraine provided Israel with majority of immigrants in 2017”. The Times of Israel 26.02.2018. https://www.timesofisrael.com/russia-and-ukraine-provided-israel-with-majority-of-immigrants-in-2017/

[12] Abu Amer, Ahmed. «Palestinians welcome Chinese peace initiative”. Al-Monitor. 31.01.2021. https://www.al-monitor.com/originals/2021/03/palestinians-welcome-chinese-peace-initiative

[13] Den anerkjente israelske arkeologen og professor emeritus Israel Finkelstein mener det under slutten av Bronsealderen og overgangen til Jernalder foregikk lokale migrasjoner i høylandet i dagens Israel, og denne befolkningen dannet kongedømmet Israel. Finkelstein, Israel. “The forgotten kingdom: The archaeology and history of northern Israel”. Ancient Near East Monographs 5. Atlanta : Society of Biblical Literature, 2013. Se også: Wikipedia. «The Emergence of Ancient Israel». Nedlastet 01.06.2021. https://en.wikipedia.org/wiki/Israel_Finkelstein#The_Emergence_of_Ancient_Israel.

[14] Groth, Bente. ”Filistere”. Store Norske Leksikon. Nedlastet 01.06.2021. https://snl.no/filistere

[15] Theodor Herzl. «Jødestaten». Forord av Håkon Harket. LSP Forlag 2005.

[16] Lerand, Dag. «Balfour-erklæringen» Store Norske Leksikon. Nedlastet 01.06.2021. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen

[17] Lerand, Dag. «Deir Yassin» Store Norske Leksikon. Nedlastet 01.06.2021.  https://snl.no/Deir_Yassin