To
imperier går under. Sovjetunionen inngår nye relasjoner med Midtøsten 1917-23
Dagens spente situasjon mellom Russland, Ukraina og Vesten har et forspill der også Midtøsten var involvert. For hundre år siden, under og like etter første verdenskrig skjedde det dramatiske omveltninger i regionen og konsekvensene merkes fremdeles. Både det russiske og osmanske imperiet gikk under i voldelige og kaotiske relasjoner der de vestlige stormaktene var sterkt involvert. Den Russiske revolusjonen i 1917 gjorde slutt på Tsarens styre, og Bolsjevikene skapte Sovjetunionen med en radikalt annerledes ideologi og politikk. Det osmanske riket stod på den tapende parts side, ble ribbet for territorium og gikk i oppløsning. Tyrkerne startet en frigjøringskrig og ut av asken oppstod en selvstendig Tyrkisk republikk. Storbritannia og Frankrike fikk det nyopprettede Folkeforbundet med på danne det såkalte Mandatsystemet. Det gav London og Paris herredømme i flere arabiske områder og grensene de satte gjelder enda.
Vestmaktene prøvde å isolere Bolsjevikene som ikke fikk delta på fredsoppgjørene i Versailles og med Det osmanske riket. Bolsjevikene konsentrerte seg om å vinne borgerkrigen og sikre gode relasjoner med de tre landene i Midtøsten som lå nærmest, De inngikk venn- og brorskapstraktater med Tyrkia, Iran og Afghanistan i 1921. Avtalene ble undertegnet med relativt likeverd, noe som ellers var ukjent når man forhandlet med stormaktene.[1] De utgjorde også en form for avvisning av Mandatsystemet.
Kart: Sør-Vest Asia og Sovjetunionen 1920.[2] På dette tidspunktet pågikk Den russiske borgerkrigen og Den tyrkiske frigjøringskrigen. Armenia, Georgia og Aserbajdsjan var uavhengige stater. Det var forhandlinger om flere områder og uavklarte grenser i: De tyrkiske stredene, Anatolia, Levanten, Kaukasus og mellom Syria og Mesopotamia.
Bakgrunn
Av alle europeiske land med interesser i regionen var Tsar-Russland den som med en viss berettigelse kunne kalle seg en lokal makt siden de grenser opp regionen.[3] Russland vant flere kriger mot Det osmanske riket og Iran på 1800-tallet, og erobret både land og folk, se forrige artikkel. Like fullt etablerte de ikke kolonier i Midtøsten, i motsetning til europeiske stater som underla seg størstedelen av de arabiske landene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Dette gav Russland et bedre image, noe de nøt godt av lenge etterpå.[4]
Første verdenskrig i Midtøsten
Tsar-Russland kjempet sammen med Storbritannia og Frankrike mot Det osmanske riket og de andre sentralmaktene under første verdenskrig. Britene strevde i kampene i Midtøsten hvor tyrkerne holdt hele Levanten, Mesopotamia og deler av den arabiske halvøy. For å stimulere araberne til kamp, lovet London herskeren av Hejaz-regionen på den arabiske halvøy, Sharif Hussein bin Ali, å bli hersker over et arabisk rike hvis han gjorde opprør mot tyrkerne. Grensene til dette nye riket var ikke klart definert og har siden vært sterkt omstridt. Sharif startet et opprør i 1916, og hans eldste sønn, Feisal, ledet en arabisk militærstyrke mot osmannerne.
Samtidig
signerte Russland, Storbritannia og Frankrike i hemmelighet Sykes-Picot-avtalen
i 1916. I den delte de, gitt at de vant krigen, størstedelen av Det osmanske riket
inn i innflytelsessfærer. For det tredje lovet den britiske regjeringen å
arbeide for et jødisk hjemland i Balfour-erklæringen i november 1917. Den
britiske hæren erobret de fleste av de osmanske arabiske provinsene, men Feisals
arabiske hær tok Damaskus i 1918.[5] Et
uavhengig Syrisk kongedømme ble proklamert med Feisal som konge. I tråd med Sykes-Picot-avtalen
fikk imidlertid Frankrike Syria og Libanon som et såkalt mandatområde av
Folkeforbundet. Syrerne var uenige i dette, men franskmennene tok Syria med
militærmakt i 1920. Britene ble mandatmakt i Palestina og Irak.
Bolsjevikene kommer til makten
Lenin og Midtøsten
Det var nære koblinger mellom kommunistene og Midtøsten allerede før Den russiske revolusjon. Bolsjevikenes leder, Vladimir Lenin, bodde flere år i eksil i Frankrike og Sveits. For å omgå Tsarens sensur ble all korrespondansen med Bolsjevikene i Russland sendt sendt via Egypt. Lenins mann i Kairo var Theodore Rothstein som senere ble hans privatsekretær.[6] Rothstein arbeidet som journalist for det egyptiske Nasjonalistpartiets avis. Han var svært kritisk til den britiske politikken i Egypt og hadde innflytelse på nasjonalistpartiets leder Mohammed Farid. Farid var en sentral aktivist som arbeidet mot den britiske okkupasjonen, for økonomiske og sosiale reformer i Egypt og mer utdannelse til befolkningen der.[7]
Lenin hadde direkte kontakt med flere arabiske nasjonalistiske ledere, spesielt i Egypt og Syria. Lenin korresponderte blant annet med den kurdisk-syriske lederen Ibrahim Hananu. Hananu deltok som offiser i Feisals arabiske armé og ledet et opprør i Aleppo i Nord-Syria mot fransk styre i 1920-21. Tyrkerne, som selv kjempet mot fransk okkupasjon, støttet opprøret. Etter at tyrkerne inngikk en avtale med Frankrike ga de opp støtten til Hananu og han ble satt i husarrest. Han ble fri, og fortsatte en politisk kamp mot fransk okkupasjon og for syrisk selvstendighet. Den gang som nå viser det også hvordan skiftende tyrkisk påvirkning påvirker Syria.
Revolusjon og borgerkrig i Russland
Under Vladimir Lenins ledelse tok Bolsjevikene makten i Russland i november 1917.[8] Det blir ansett som en av det 20. århundrets hendelser. Like etter offentliggjorde de og tok avstand fra den hemmelige Sykes-Picot avtalen.[9] Den britiske journalisten Peter Mansfield skrev senere: “the British were embarrassed, the Arabs dismayed and the Turks delighted”.[10] Det var pinlig for både London og Paris, men det stoppet dem ikke i å presse igjennom store deler av avtalen da krigen var over. Bolsjevikene var altså ute av konspirasjonen, men klarte ikke å holde krigen mot tyskerne gående. Lenin hadde lovet folket fred, brød og jord og gjennomførte det første løftet. Bolsjevikene skrev under en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk i mars 1918 og var dermed ute av første verdenskrig.
Den russiske borgerkrigen brøt ut umiddelbart etter Bolsjevikenes maktovertagelse. En koalisjon av anti-Bolsjeviker, de hvite, kjempet mot de røde. De hvite bestod av ulike grupper som manglet en felles ideologi og var lite koordinert. Vestmaktene intervenerte på de hvites side, både for å få Russland med igjen i første verdenskrig og forhindre spredning av revolusjonen. Det var noen kaotiske år der kampene pågikk på flere fronter, og ulike deler av riket erklærte seg autonome eller uavhengige. Bl.a erklærte Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan og Armenia seg som selvstendige stater. Den røde armé under Lev Trotskijs ledelse hadde flere fordeler: Den var bedre organisert og koordinert og hadde et sammenhengende territorium, med tilgang på ressursene i Sentral-Russland som industri, militært kommando- og kommunikasjonsnettverk, jernbanenett og en befolkning på 60 millioner.[11] Bolsjevikene vant krigen i 1922, og tok tilbake både Ukraina og Kaukasus, men Finland, Polen og De baltiske statene ble uavhengige. Så opprettet de Sovjetunionen, en union av 12 sovjetiske republikker.
Sovjetisk støtte til kommunistpartier
Storbritannia og Frankrike og andre vestlige land dominerte de arabiske landene og russerne slapp ikke så lett til. En inngang var kommunistpartier som beskrives under. Fra midten av 1950-tallet spredte den sovjetiske involveringen seg raskt til flere land i Midtøsten. Det kommer vi tilbake til i neste artikkel.
Oktoberrevolusjonen ble ønsket velkommen av mange i Midtøsten som så den som en mulighet til å oppfylle nasjonale ambisjoner om å kvitte seg med vestlig dominans. Etter revolusjonen fokuserte bolsjevikregjeringen på å vinne borgerkrigen og sikre sovjetstaten. Bolsjevikregjeringen fordømte det uærlige vestlige diplomatiet, Sykes-Picot-avtalen og andre imperialistiske russiske avtaler.[12] Bolsjevikens ideologi var ateistisk og de avsto fra enhver interesse i Det hellige land og det tidligere osmanske riket.[13] Samtidig appellerte Lenin, til araberne i desember 1917 med å si: «Araberne, så vel som alle muslimer, har rett til å være herrer i sine land, og å bestemme sine egne skjebner som de ønsker».[14]
Den kommunistiske internasjonale (Komintern), en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og sosialistiske partier ble stiftet i Moskva i 1919.[15] Komintern tok til orde for verdenskommunisme og fikk en ledene rolle i Sovjetunionens arbeid ovenfor Midtøsten.
Komintern
oppfordret muslimer til å delta på en kongress i Baku i august 1921 og
diskutere fremtiden, ved å si:[17]
«...Bønder i Syria og Arabia! Engelskmennene og
franskmennene har lovet dere uavhengighet, men nå har troppene deres okkupert
landet ditt og påtvunget dere sine egne lover; og dere, etter å ha frigjort
dere selv fra den tyrkiske sultanen og regjeringen, har blitt slaver av Paris
og Londons regjeringer, den eneste forskjellen fra sultanen er at de vil holde
et sterkere grep om deg og plyndre deg mer effektivt».
Det kom imidlertid bare tre arabere til Baku, ingen av dem kommunister, men alle nasjonalister. Komintern utstedte lik etter et manifest til folkene i øst der de som fordømte engelsk underkastelse og undertrykkelse av det arabiske folket.
Alle
kommunistpartier i den arabiske verden, unntatt Sudan, ble etablert i regi av
dem.[18] Kommunistpartiene
i Tyrkia og Iran omtales under hvert lands kapittel lengre nede i teksten. I Afghanistan
kom det ikke et kommunistparti før i 1965.[19] Det
ble stiftet kommunistparti i Palestina i 1923, og Syria-Libanon i 1924. Ifølge
professor i statsvitenskap Tareq Ismael skiller to hovedtrekk ved partiene seg
ut. [20]
For det første holdt de seg til en sovjetisk marxist-leninistisk doktrine,
hovedsakelig på grunn av Kominterns innflytelse, og de klarte ikke å formulere
sin egen sosiale analyse av den arabiske verden. For det andre var
organisasjonen deres overlegen andre arabiske politiske partier. Dette gjorde
dem i stand til å produsere hemmelige publikasjoner av høy kvalitet, og
overleve regjeringens undertrykkelse. På slutten av 1920-tallet var industrialiseringen
i den arabiske verden lav, proletariatet utgjorde en liten gruppe og arbeiderbevegelser
var bare gryende. De møtte sterk motstand fra mandatmaktene og det ideologiske
budskapet til kommunistene var for snevert til å tiltrekke seg bondemassene,
men likevel holdt kommunistpartiene ut i 1930- og 1940-årene.
Det osmanske riket går under - Tyrkia oppstår
Det osmanske riket led nederlag i første verdenskrig og de allierte
okkuperte Konstantinopel og områder ved De tyrkiske stredene.[21]
I Sèvres-avtalen i 1920 gav osmannerne avkall på Mesopotamia, Syria, Arabia og Palestina, det meste av Trakia, hele Kilikia og Armenia og Smyrna.[22] Kurderne skulle ha en folkeavstemning om opprettelse av en kurdisk stat.
Mange tyrkere reagerte sterkt på avtalen og at sultanen og regjeringen hadde inngått den. Mustafa Kemal, bedre kjent som Kemal Atatürk, en general som hadde slått de allierte på Gallipoli under krigen, organiserte en hær og startet Den tyrkiske frigjøringskrigen. Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen organiserte valg til en nasjonalforsamling med sete i Ankaras. Atatürks armé slo franske og greske styrker. Sultanen abdiserte og det 700 år gamle Det osmanske riket og 1300 år gamle kalifatet endte sine dager. Tyrkia ble opprettet som republikk, de allierte okkupasjonsstyrkene forlot Anatolia og en ny fredsavtale ble forhandlet frem i Lausanne 1923.
I Lausanneavtalen fikk Tyrkia tilbake noen av områdene de tapte, bla. stredene ved Bosporus.[24] Det ble avtalt fri gjennomfart for alle handelsfartøyer i fredstid. Det samme gjaldt i krigstid for nøytrale skip dersom de ikke hjalp Tyrkias fiender. Krigsskip kunne også seile fritt i fredstid, med forbehold om at de ikke måtte være større enn svartehavslandene sine flåter. Sovjetunionen protesterte mot avtalen, men sa seg enige senere.
I 1920 bad Bolsjevikene den sovjetiske Folkekommisæren for utenriksrelasjoner, den tyrkiske sendemannen om å avstå områder i Øst-Anatolia til Armenia. I tillegg ville russerne utveksle befolkningsgrupper slik at disse områdene skulle bli bebodd av Armenere.[25] Tyrkerne avviste dette det virker som russerne ga etter. De var internasjonalt isolert og trengte samarbeidspartnere og ble enige med Atatürks regjering om en vennskapsavtale i mars 1921. I forordet forpliktet begge land seg til å kjempe mot imperialismen. Å redusere britisk makt var viktigere for Moskva enn å ivareta armenerne Dette var før både Sovjetunionen og Tyrkia var etablert som stater. Det innledet en lang periode med sovjetisk-tyrkisk vennskap til tross for det vanskelige forholdet mellom tyrkiske myndigheter og kommunistpartiet.
Det tyrkiske kommunistpartiet, et av de eldste i Midtøsten, ble stiftet i Baku i Aserbajdsjan i 1920.[26] De deltok aktivt i Komintern, og en tyrker satt i ledelsen frem til 1936. Lederen og en gruppe på 15 kommunister bestemte seg for å vende tilbake til moderlandet. De kom ikke lengre enn til Trabzon, en havneby ved Svartehavet før de ble stanset i januar 1921. De ble sendt avgårde i en båt, og like etter dro en annen båt ut etter dem. Kommunistene ble aldri sett i live siden. Professor i statsvitenskap Bülent Gökay skriver at det ikke fikk alvorlige konsekvenser for relasjonene mellom Bolsjevikene og tyrkerne. Samtidig er det det første eksempelet på hvordan Bolsjevikene mislyktes når de stod i dilemmaet mellom å støtte anti-kommunistiske nasjonale frigjøringsbevegelser og lokale kommunister. Atatürks styre begynte å undertrykke all kommunistisk aktivitet og Moskva valgte å ikke la det gå ut over de gode diplomatiske og økonomiske forbindelsene med Tyrkia. Kommunistpartiet var svakt, men like fullt forbød Atatürk det i 1925, medlemmer ble fengslet, og det var tvunget til å arbeide under jorden det meste av tiden de neste tiårene. Mulighetene til å gjøre revolusjon var svært begrenset og Moskva var klar over det.
Afghanistan
Fra 1830-tallet konkurrerte det russiske og britiske imperiet i det som kalles «The Great Game». Rivaliseringen dreide seg primært om kontroll over Sentral-Asia og Afghanistan. Det fikk også konsekvenser for Persia og India. Afghanistan var hovedpremien i «The Great Game». Russerne rykket sørover og underla seg den ene sentralasiatiske stammen etter den andre, mens britene rykket nordover fra India. De to partene stolte ikke på hverandres intensjoner og diskuterte ulike løsninger om å etablere buffersoner mellom dem. Ved begynnelsen av 1900-tallet var Afghanistan en løs konføderasjon av tadsjikiske, Hazara og pasjtunske stammer og fyrstedømmer. [27] Emiren i Kabul var knapt noe mer enn leder for en av stammene, og mange stammeledere, i stedet for å betale til ham, mottok de betaling av ham, formelt for å beskytte grensene. Både Tsar-Russland og britene så på tyskerne som fiende og de ble i 1907 enige om en danne den Anglo-Russiske Ententen. Det innebar bl.a. å løse uenighetene i Sentral-Asia og Persia. Britene fikk Afghanistan i sin innflytelsessone, og afghansk utenrikspolitikk ble styrt av Rajen, britisk India.
10 år senere satt imidlertid Bolsjevikene med makten i Moskva og de proklamerte at Afghanistan skulle være uavhengig. Den pro-britiske emiren Habibullah Khan ble drept i februar 1919. Den nye emiren Amanullah Khan hadde god kontakt med de reformvennlig intellektuelle i en bevegelse kalt Ung-Afghanere. Han satte i gang radikale reformer. Det nye styret sa opp alle avtaler med britene, erklærte Afghanistan uavhengig og innledet forhandlinger med Sovjetunionen. De oppfordret også indiske muslimer til å føre hellig krig mot det britiske kolonistyret i India. Etter en tre uker lang krig ble det inngått en avtale. Afghanistan ble uavhengig, men anerkjente britisk autoritet over de pashtunske stammene sine område i sør-Afghanistan. Den røde armé hadde støttet afghanerne og slått tilbake et britisk fremstøt. Amanullah skrev to brev til russerne, et til Folkekommisariatet for Utenrikssaker (NKID) der han bad om diplomatiske forbindelser, og et til Lenin som han kalte «det største håper for det afghanske folket». Dette var midt under den russiske borgerkrigen og det tok seks uker før brevene kom frem. Lenin svarte med en lovprising av afghanernes kamp for frihet og kalte Afghanistan for verdens eneste uavhengige stat. Han gikk med på å utveksle diplomater umiddelbart og Afghanistan ble det første landet i verden som anerkjente den sovjetiske regjeringen.
Det fantes ikke noe sosialistisk eller kommunistisk parti i Afghanistan og de sovjetiske diplomatene kunne operere uten innblanding fra Komintern. Afghanistan var av stor betydning for russerne både som militær beskyttelse og politisk i den globale kampen mot imperialismen og for revolusjon. Et uavhengig og nøytralt Afghanistan, på samme måten som Persia, minsket britisk dominans. Det gav også muligheter for anti-britiske nasjonalistiske bevegelser til India, den viktigste britiske kolonien. Disse perspektivene var viktigere enn muligheten for å skape en sosialistisk revolusjon i Afghanistan.
Afghanerne på sin side ønsket sovjetisk hjelp for å beskytte seg mot Britene. De to landene inngikk en vennskapsavtale i 1921. Begge lovet å ikke inngå avtaler med tredje land mot den andres interesser. Det oppstod snart problemer, men de var imidlertid ikke med britene, men mellom russerne og Afghanerne. Sovjetunionen prøvde å gjøre de sentral-asiatiske republikkene mer sovjetiske. Samtidig ville Amanullah lage en føderasjon med noen dem. Han ønsket også å kreve deler av de ovennevnte pashtunske stammeområdene og videre sør til og med havnebyen Karachi, dersom britisk styre i India ble svekket. Kanskje ikke så overraskende likte russerne det siste, men ikke det første, og de slo ned et opprør i Sentral-Asia i 1920.
Den den gang som nå er det spenninger i Afghanistan mellom tradisjonelle og modernistiske reformatorer. Et opprør basert på tradisjonelle verdier startet i 1924, og selv om russerne støttet Amanullah mistet han makten i 1929.
Persia
På begynnelsen av 1900-tallet var Persia ledet av det svekkede Qajar-dynastiet, og var politisk og økonomisk under britisk og russisk dominans.[29] De to stormaktene delte landet i en britisk, en russisk og en nøytral sone 1907. Etter at det ble funnet olje i Khuzestan i 1908 ble The Anglo-Persian Oil Company opprettet.[30] Fem år senere kjøpte den britiske regjeringen, etter påtrykk fra Winston Churchill som så det kom til å bli krig med Tyskland, 51% av aksjene. Profitten fra oljen var stor og betydningen for den britiske flåten likedan. Samtidig fikk den persiske staten bare 16% av overskuddet i 1920. Det var stor misnøye i folket med den britiske dominansen, og i 1912 ble et sosialistisk parti Adalat (rettferdighet) dannet.
Mirza Kochak Khan, lederen av Socialist Soviet Republic of Gilan i Persia.
På denne tiden ble en provins nord i landet, Gilan, ved Det kaspiske havet i praksis styrt uavhengig av regjeringen i Teheran. En av lederne i Gilan, Mirza Kuchik Khan, var opprinnelig anti-imperialist, mot både britisk og russisk dominans i Persia.[32] Han startet en islamsk gruppe, Jingalibevegelsen, som drev geriljakrig i skogene og krevde autonomi for regionen. Etter Den russiske revolusjonen trodde mange av sosialistene i Adalat-partiet at den neste revolusjonen ville komme i Persia. De slo flere seg sammen med Jingalibevegelsen og endret navn til Irans kommunistparti. Bolsjevikene fulgte godt med og Den røde armé gav materiell hjelp støtte til Jingalibevegelsen og sendte inn en militær styrke. Lederen av denne, Yakov Blumkin, ønsket angivelig å spre revolusjonen til hele Iran. Med Sovjetunionens støtte opprettet Mirza Kuchik Khan en republikk, Socialist Soviet Republic of Gilan, i 1920. I Teheran oppstod det frykt for at Gilan ville løsrive seg helt. For å beskytte sitt eget styre inngikk sjahen i 1919 en avtale med London, og med den ble Persia i realiteten et britisk protektorat.
Deler av befolkningen var misfornøyd med både dette og sjahens styre. I 1921 gjorde lederen av kosakkbrigaden, Reza Khan, et kupp i Teheran og dannet en ny regjering med seg selv som krigsminister.[34] Regjeringens første steg var å si opp den Anglo-persiske avtalen og inngå en vennskapsavtale med Den russiske sovjetrepublikken. Dermed fikk Iranerne igjen seilingsrettigheter og rett til å ha en flåte på Det kaspiske havet. Bolsjevikene gikk med på å slette Irans gjeld opparbeidet under Tsarens styre. Til gjengjeld ble grensene fra 1917 bekreftet og britisk innflytelse redusert. To omdiskuterte artikler, V og VI, i avtalen gav russerne militære rettigheter: "advance troops into the Persian interior for the purpose of carrying out military operations necessary for its defense" i tilfelle et tredje land brukte Persia som militærbase. Avtalen hadde ingen sluttdato eller opphevelsesklausuler. De to artiklene ble heftig debattert i parlamentet, men pga. den sterke anti-britiske holdningen som hersket ble avtalen vedtatt. Sovjetunionen legitimerte okkupasjonen av Nord-Iran i 1941 med denne avtalen. I 1979 opphevde Khomeini de to omstridte artiklene.
Det var viktig for russerne å beskytte Transkaukasus, Georgia, Armenia og Aserbajdsjan. På begynnelsen av 1900-tallet ble halvparten av verdens olje produsert i Baku i Aserbajdsjan. Under Den russiske revolusjonen rev aseriene seg løs og opprettet Den demokratiske republikken Aserbajdsjan i 1918. Det skulle imidlertid bli en kortvarig frihet. Det var viktig å verne Baku mot en mulig britisk militær offensiv. To ganger hadde britene, fra baser i Nord-Iran, prøvd å ta Baku. Russerne lyktes, noe de også gjorde under andre verdenskrig da tyskerne prøvde å ta oljefeltene.
Senere
på året gikk Reza Khan mot Gilan-republikken og slo dem.[36]
Lenin sendte Blumkin en kort melding «begrens tapene, ingen revolusjon i Iran
nå» og bolsjevikene trakk ut styrken fra Persia. Det hadde vært et mål for
Bolsjevikene å gjennomføre en verdensrevolusjon, men det var stor usikkerhet om
det ville la seg gjennomføre. Det kan være russerne trakk seg tilbake for å
sikre revolusjon i Russland. I alle fall, Mirza Khan døde av frost og
utmattelse i fjellene samme år, og faren for en kommunistisk revolusjon var over
for nå. Etter denne suksessen styrket Reza Khan statens inntekter, hæren og
Teherans kontroll over hele landet. Den siste sjahen av Qajar-dynastiet ble
avsatt og flyktet og i 1925 etablerte Reza Khan Pahlavi-dynastiet med seg selv
som shah. Pahlaviene satt med makten frem til revolusjonen i 1979.
Oppsummering
Som
vi har sett ble det etablert kommunistpartier i de fleste landene i Midtøsten
med Kominterns hjelp. De var imidlertid små, undertrykket og hadde i praksis
ingen mulighet til å gjennomføre revolusjoner. De fikk hjelp fra Moskva, men Kreml
prioriterte å holde gode relasjoner med de nasjonalistiske styrene i Tyrkia, Iran
og Afghanistan. Årsaken var nok at det var viktigere for Sovjetunionen å komme
ut av isolasjon, få stabile relasjoner til nabolandene i sør for å sikre sitt
eget styre.
Noter:
[1] Feliu, Laura og Ferran
Izquierdo-Brichs. Communist Parties in the Middle East. Oxon,
Storbritannia: Routledge 2019. Side 5.
[2] Wikimedia Commons. «Mideast1920."
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Mideast1920.jpg
Original: Peoples' Atlas, London
Geographical Institute 1920.
[3] Dawisha, Karen og Adeed Dawisha. The Soviet Union in the
Middle East. Policies and Perspectives. London: Heineman
Eductional bBooks 1982. Side 1.
[4] Kreutz, Andrej. Russia
in the Middle East. Friend or Foe?
Westport, CT: Praeger Security International. 2007. Side 11-13.
[5] De osmanske arabiske provinsene ved starten av
første verdenskrig besto av dagens Syria, Libanon, Israel, de palestinske
områdene, Jordan, Irak, Kuwait, Hejaz (Rødehavskysten av Saudi-Arabia) og
Nord-Jemen.
[6] Rothstein ble senere sovjetisk sendemann til
Teheran. Ismael, Tareq Y. The
Communist Movement in the Arab World. New York: Routledge Curzon 2005. Side
11-13.
[7] Goldschmidt Jr.,
Arthur. Biographical Dictionary of Modern Egypt. “Farid, Mohammad”. Lynne Rienner Pub. 2000.
Side 53.
[8] Maktovertagelsen skjedde 7. november i følge Den
gregorianske kalenderen som er den vi bruker i Norge. Russland anvendte på den
tiden Den julianske kalenderen og da falt revolusjonen på 25. oktober. Derfor
kalles den også Oktoberrevolusjonen.
[9] Bolsjevikene offentliggjorde Sykes-Picot avtalen
den 23. nov. 1917.
[10] Peter
Mansfield skrev sitatet i 1973. History of Western Civilization
II."Partition of the Ottoman Empire." Open Educational Resources
(OER). Lumen Learning. https://courses.lumenlearning.com/suny-hccc-worldhistory2/chapter/partition-of-the-ottoman-empire/
[11] Store norske leksikon.
”Den russiske borgerkrigen». Jens Petter Nielsen. https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
[12] Ismael, Tareq Y. The
Communist Movement in the Arab World. New York: Routledge Curzon 2005. Side
8.
[13] McHugo,
John. Syria: From the Great War to Civil War. London: Saqi Books, 2014. Side 40.
[14] Lenin fortsatte med å
si: “Muslims of the East, Persians, Turks, Arabs and Hindus! All you in whose
lives and property, in whose freedom and native land the rapacious European
plunderers have for centuries traded! All you whose countries the robbers who
began the war now desire to partition! We declare that the secret treaties of
the dethroned Tsar regarding the seizure of Constantinople, and which was
confirmed by the deposed Kerensky, now are null and void. The Russian Republic
and its government, the Council of People’s Commissars, are against the seizure
of foreign territories. Constantinople must remain in the hands of the Muslims.
We declare that the treaty for the partition of Persia is null and void. As
soon as military operations cease, the armed forces will be withdrawn from
Persia and the Persians will be guaranteed the right of free determination of
their own destiny. We declare that the treaty for the partition of Turkey,
which was to deprive her of Armenia, is null and void. As soon as military
operations cease, the Armenians will be guaranteed the right of free
determination of their political destiny”. Ismael, The Communist Movement, 8.
[15] Comintern er
forkortelse for The Communist International, også kjent som The Third
International (1919–1943). Komintern var i virksomhet
til 1943.Store norske leksikon. "Komintern".
https://snl.no/Komintern
[16] Wikimedia
Commons. “Communist-International-1920." https://en.wikipedia.org/wiki/File:Communist-International-1920.jpg
[17] Ismael, The
Communist Movement, 9.
[18] Det palestinske partiet ble anerkjent i
henholdsvis 1924 og det syro-libanesiske partiet i 1928. Andre partier ble
grunnlagt i Maghrib (1919), Egypt (1921) og Irak (1934).
[19] Ruttig
, Thomas. “Islamists, Leftists
– and a Void in the Center. Afghanistan's
Political Parties and where they come from (1902-2006).” Konrad Adenauer
Stiftung. https://www.afghanistan-analysts.org/en/other-publications/external-publications/islamists-leftists-and-a-void-in-the-center-afghanistans-political-parties-and-where-they-come-from-1902-2006-2/
[20] Ismael, The
Communist Movement, 1 and 16.
[21] Fra 1930 ble Konstantinopel offisielt kalt
Istanbul,
[22] Store norske leksikon.
"Sèvres-traktaten." https://snl.no/S%C3%A8vres-traktaten
[23] Wikimedia
Commons. “SevresTreaty".
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:SevresTreaty.png
[24] Store norske leksikon.
"Lausanneavtalen." Tim Greve. https://snl.no/Lausanneavtalen
[25] Gökay, Bülent. Soviet
Eastern Policy and Turkey, 1920–1991.
Oxon, UK: Routledge 2006. Side 9. Avtalen
er kjent som Moskva-avtalen etter byen den ble undertegnet i.
[26] Gökay, Bülent. Soviet
Eastern Policy and Turkey, 1920–1991.
Oxon, UK: Routledge 2006. Side 9-10.
[27] Jacobson, Jon. When
the Soviet Union Entered World Politics. Berkeley, Los Angeles: University
of California Press 1994. Side 68-80.
[28] Wikimedia
Commons. «Map of Central Asia.jpg." 1894.
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Map_of_Central_Asia.jpg
[29] Landet ble kalt Persia frem til 1935 da det
skiftet navn til Iran.
[30] Kinzer,
Stephen. All the Shah’s Men. New Jersey: John Wiley & Sons Inc.
2008. Side 48-50.
[31] Wikimedia
Commons.” Mirza Kochak Khan.” https://en.wikipedia.org/wiki/Fil:Mirza_Kochak_Khan.jpg;
Wikimedia Commons.a "Mirza in Rasht."
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Mirza_in_Rasht.jpg
[32] Halliday, Fred. «FROM
SOUTH PERSIA RIFLES TO NORTH PERSIA GUERRILLAS: SIR PERCY SYKES, MIRZA KUCHIK
KHAN AND THE LEGACIES OF CHE GUEVARA ». Asian Affairs, vol. XXXIX, no. II, July
2008. Side 181.
[33] Wikimedia
Commons. "Reza shahpahlavi." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Reza_shahpahlavi.jpg
[34] Jacobson, Jon. When
the Soviet Union Entered World Politics. Berkeley, Los Angeles: University
of California Press 1994. Side 66-67.
[35] Wikimedia
Commons. "The oilfields, Baku (Money, Robert Cotton)".
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:The_oilfields,_Baku_(Money,_Robert_Cotton).jpg
[36] Axworthy,
Michael. A History of Iran. Empire of
the Mind. Philadelphia: Basic Books,
2010.
_41.jpg)
Kommentarer
Legg inn en kommentar