Israel – Palestina konflikten kan løses ved å fokusere på partenes behov

Saudi Arabia og Kina - En oljet relasjon, med begrensninger. Del 1.

Saudi Arabia har styrket de økonomiske og sikkerhetsmessige båndene til Moskva og Beijing de siste årene. De gjør det for å ha flere ben å stå på etter at båndene til den viktigste partneren, USA, har blitt mer anstrengt. I forrige artikkel så vi hvordan saudiernes forhold til Russland preges av samarbeid om å regulere oljeproduksjonen. Riyadhs samarbeid med Beijing er annerledes for de har betydelig sivil, og noe militær kontakt handel. De ser imidlertid ulikt på Iran, Houtiene i Jemen og Syria, og det skaper begrensninger i samarbeidet.

Kina er verdens største eksportør av varer og de største markedene er USA, Europa og andre asiatiske land.[1] Midtøsten kommer lengre ned på listen, og kun én, 1% av Kinas eksport gikk til Saudi Arabia i 2020.[2] Kina er også verdens største oljeimportør, selv om de selv produserer 4 mill. fat per dag.[3] Midtøsten er den viktigste leverandøren og Beijing kjøper mest fra Saudi Arabia. Samtidig fordeler de importen på andre land inklusiv litt fra Riyadhs rival Iran. På den andre siden er Saudi Arabia verdens største oljeeksportør og Kina deres største kunde.[4] Kina er også det landet de importerer mest fra, i stor grad industrivarer.[5] Flere kriger og konflikter har påvirket verdens oljemarkeder de siste tiårene, og som en kinesisk analytiker skriver, har de to landene felles interesse av å sikre en stabil oljestrøm.[6] Saudi Arabia har lave produksjonskostnader, men for at statsbudsjettet går i null trenger de en pris på ca. US$80 per fat. Kinas oljeproduksjon gir også 1,4 mill. arbeidsplasser. Kostnadene ligger på US$60 per fat, så begge land foretrekker en akseptabel pris og samarbeidsmekanismer som sørger for det.

Saudierne kjenner seg truet av Iran og Houthiene i Jemen og har i flere tiår kjøpt store mengder våpen fra USA og andre vestlige land. Riyadh får imidlertid ikke så mye militær støtte og alle våpen de ønsker fra USA. De har kjøpt ballistiske raketter fra Kina ment som beskyttelse mot både Iran og Israel som har tilsvarende våpen. Kineserne har også solgt droner til saudierne som bruker de i krigen mot Houthiene i Jemen.

Verdens største oljeeksportør Saudi Arabia sender store oljemengder på tankskip til Kina, verdens største importør.[7] Olje er det sentrale elementet i relasjonen, i tillegg kommer annen sivil og militær handel.

Historie

En anti-kommunistisk, vanskelig start

I nyere tid går relasjonene mellom Saudi Arabia og Kina tilbake til 1930-tallet.[8] Under Den kinesiske borgerkrigen sloss nasjonalistene, Kuomintang, under ledelse av Chiang Kai-shek, mot Maos kommunister. Saudi Arabia opprettet en vennskapsavtale med Kuomintang i 1946. Da Mao kom til makten i 1949 flyktet nasjonalistene til Taiwan, men saudierne beholdt diplomatiske forbindelser med dem, ikke Beijing. Begge land førte en sterk anti-kommunistisk politikk gjennom den kalde krigen og Saudi Arabia garanterte for, og solgte rimelig olje til Taiwan. President Yen Chia-kan var den første taiwanske statslederen som dro utenlands. Da han gjorde det i 1977 reiste han nettopp til Saudi Arabia.[9] Når FN i 1971 besluttet å anerkjenne Kina i stedet for Taiwan var Saudi Arabia det eneste landet i Midtøsten som stemte mot.[10]

Saudi Arabia fikk militær hjelp av Taiwan 

De to landene samarbeidet militært, og i hemmelighet inviterte Saudi Arabia det taiwanske luftforsvaret til å hjelpe Riyadhs allierte Nord-Jemen.[11] Nord-Jemen hadde vært i en langvarig intern konflikt, og også krig med Sør-Jemen som fikk sovjetisk og kubansk støtte. I 1979 brøt det ut krig og USAs president Jimmy Carter sendte 12 F-5 jagerfly og fire treningsfly, betalt av Saudi Arabia, til Nord-Jemen.[12] Jemenittene hadde imidlertid ikke piloter og bakkepersonell til disse, men det hadde Taiwan som allerede brukte F-5. Taipei sendte 80 piloter og annet personell til å vedlikeholde flyene og betjene anti-luftskyts.[13] Over 1.000 taiwanesere var stasjonert i Nord-Jemen fra 1979 til 1990.[14] De nekter imidlertid for å ha fløyet stridsoppdrag. Da den kalde krigen nærmet seg slutten ble Nord- og Sør-Jemen forent og taiwaneserne dro hjem.

Taiwanske piloter fløy, på invitasjon av Saudi Arabia, F-5 i Nord-Jemen under krigen mot Sør-Jemen i 1979. USA leverte flyene som Saudi Arabia betalte. Her et taiwansk F-5 sly fra 2013.[15]

Kina og Saudi Arabia i uformell kontakt fra 1979

Etter at Kina på nytt åpnet seg opp for verden i 1979 utviklet Riyadh uformelle relasjoner med Beijing. For det første fikk kinesiske muslimer igjen dra på pilegrimsreise til Mekka. For det andre begynte Saudi Arabia å importere kinesiske varer på begynnelsen av 1980-tallet. Det tredje steget kom, kanskje litt overraskende, på det militære området.

Saudisk rakettkjøp fra Kina

På 1980-tallet kjente Saudi Arabia seg truet av både Israel og Iran. Israelerne hadde siden 1948 ekspandert sitt territorium og okkuperte Palestina med flere vestlige lands, spesielt USAs støtte. Tidlig på 1980-tallet eskalerte angrepene. I 1981 bombet langtrekkende israelske F-15 og F-16 fly Iraks kjernereaktor.[16] Israel invaderte Libanon i 1982 for å drive ut den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Etter å ha bombet Beirut okkuperte de halve landet og lot allierte, kristne militser massakrere palestinske flyktninger i Sabra og Shatila. I 1985 bombet israelske F-16 fly PLO i Tunis.[17] Israel hadde da utviklet atomvåpen og langtrekkende raketter.[18]  

Etter revolusjonen i Iran i 1979 satte Ayatollah Khomeini som mål å eksportere denne til andre land i regionen. Da Iraks president Saddam Hussein invaderte Iran i 1980 slo Khomeinis styrker tilbake, og førte etterhvert krigen inn på irakisk område. Vestlige land solgte Irak våpen mens Saudi Arabia og andre gulfstater finansierte Saddam, ikke fordi de hadde samme ideologi som ham, men var redde for Iran. Irans program for ballistiske raketter startet under sjahens styre i 1977, men det var fra 1985, under krigen mot Irak at de anskaffet Scud-B-raketter fra Libya, Syria siden Nord-Korea og kanskje Sovjetunionen.[19] Disse har en rekkevidde på 300 km og ble brukt mot Irak.

Det iranske rakettprogrammet har produsert en rekke ballistiske missiler.[20] Det har sammen med Teherans utenrikspolitikk trigget frykt i Riyadh for sikkerheten.

Saudierne ønsket selv ballistiske missiler som kunne nå Israel, men først og fremst Iran. Problemet var at deres hovedleverandører av våpen, USA og andre i Vesten ikke ville selge skriver den amerikanske analytikeren Bruce Riedel.[21] Det var få andre land som hadde slike missiler. Kina hadde kjøpt sovjetiske raketter og videreutviklet de til en mer avansert variant kalt DF-3A. De regnes som Kinas første moderne missiler.[22] Kong Fahd og forsvarsministeren, prins Sultan bin Abdulaziz Al Saud, bestemte seg i 1985 for å prøve å kjøpe disse. Sultan instruerte to av sønnene sine, den saudiske ambassadøren i USA, prins Bandar bin Sultan Al Saud, og luftforsvarssjefen, prins Khalid bin Sultan Al Saud om å gå i dialog med Beijing. Bandar henvendte seg til sin kinesiske kollega i Washington, Han Xu, og fikk positivt svar. Så reiste Bandar til Pakistan og deretter Beijing hvor han møtte kinesiske tjenestemenn. Kineserne sendte en delegasjon til Riyadh som møtte Khalid. Alt dette foregikk i hemmelighet og i desember 1986 ble partene enige og saudierne kjøpte 50 kinesiske DF-3/CSS-2 ballistiske raketter.[23] De har en rekkevidde på 2.800 - 4.000 km., mer enn langt nok til å nå Israel og Iran. Missilene ble installert i undergrunns siloer og kineserne lærte opp saudiske styrker i å bruke dem. Rakettene er fortsatt operative, men ikke minst åpnet våpensalget opp for noe kineserne ønsket, diplomatiske relasjoner.

Kinesiske DF-3 ballistiske missiler som Saudi Arabia kjøpte fra Kina.[24] De har en rekkevidde på 2.800 – 4.000 km. Mer enn nok til å ramme mål i Iran og Israel.

1990 - Ut med Taiwan, inn med Kina 

Saudi Arabia brøt de diplomatiske relasjoner med Taiwan i 1990, og anerkjente Kina. De var en av de siste store stater som gjorde det.[25] Riyadh og Taipei har imidlertid opprettholdt kontakten og har handelskontor i sine respektive hovedsteder.[26] Relasjonen med Kina utviklet seg videre, spesielt fordi Saudi Arabia fikk mer anstrengte forbindelser til USA. Etter at Abdullah ble konge i 2005 dro han til Kina på sin første utenlandsreise i 2006.[27] Der skrev han under på flere avtaler og besøket var et signal om sterkere relasjoner med et land som kjøpte stadig mer saudisk olje. President Hu Jintao avla gjenvisitt i Riyadh i april 2006. Det skulle bli mer energi i kontakten for i 2012 ble de enige om en samarbeidsavtale om fredelig bruk av kjernekraft.

Irans atomavtale, problem for Saudi Arabia, en mulighet for Kina

Riyadh ser på regimet i Iran som en eksistensiell trussel og mislikte avtalens innhold, bl.a. fordi de ballistiske missilene ikke inngikk i avtalen. Saudi Arabia er imidlertid en mellomstor makt globalt og da daværende president Barack Obama og de andre lederne ignorerte saudiernes ønsker, var det lite Riyadh kunne gjøre. I 2015 ble Iran enig med USA, EU, Russland og Kina om begrensninger i atomavtalen.

Fra undertegnelsen av atomavtalen mellom Iran, USA, EU, Russland og Kina som la begrensinger på Teherans atomprogram i 2015.[28] Avtalen opphevet en rekke sanksjoner mot Iran.

De økonomiske sanksjonene mot Iran, inklusiv oljeeksport skulle lettes, det gjorde det mulig for bl.a. kinesiske oljeselskap å øke handelen med Iran. I 2016 dro Kinas president Xi Jinping til Midtøsten der han besøkte Egypt og Saudi Arabia og gjorde avtaler med dem. Jinping reiste så til Iran som den første internasjonale lederen siden atomavtalen ble undertegnet og den første kinesiske lederen siden Jiang Zemin i 2002.[29] Den iranske økonomen Saeed Leylaz, som ble fengslet i 2009 da han protesterte mot presidentvalget, sa til Xinhua at Xis besøk "vil hjelpe Kina til å forbli Irans ... største handelspartner" i møte med økende konkurranse fra Europa. Leylaz argumenterte også for å satse på Kina i kjølvannet for det ville være mest fordelaktig for Irans økonomi. Han kalte det den "kinesiske løsningen på Irans økonomi."

Kinas president Xi Jinping møtte Irans øverste leder Ali Kamenei 2016 etter å ha besøkt Saudi Arabia.[30]

Usikkerhet med Trump - Kong Salman dro på rundtur i Asia 

I mars 2017 besøkte kong Salman Kina under en månedslang asiatisk reise som inkluderte Malaysia, Indonesia, Brunei og Japan. Reisen fikk stor oppmerksomhet, både pga. størrelsen på delegasjonen, 1.500 personer med 459 tonn bagasje, og ikke minst det fordi det var forventinger om investeringer. Ettersom oljeforbruket i verden skal ned de neste tiårene trenger Saudi Arabia andre ben å stå på. President Trump hadde akkurat startet sin periode og det var usikkert hvilken politikk han ville føre ovenfor Midtøsten. Hensikten med reisen var også å vise Washington at Riyadh har alternativer.[31] Til slutt ankom Salman reisens endelige destinasjon, Beijing. Den amerikanske forskeren og journalisten James M. Dorsey beskrev Salmans mål som å få gjensidige investeringer mellom Asia og Saudi Arabia.[32] Sett fra Kina så det annerledes ut. En kommentator på den statlige webportalen China.org.cn omtalte Iran-avtalen og Irans støtte til Bashir al-Assad i Syria i positive vendinger.[33] Han la til at Saudi Arabias støtte til å kaste Assad hadde mislykkes. Beijing, understreket han, er interessert i hele Midtøsten inklusiv Israel og «varme bånd med Iran». Saudi Arabia hadde tradisjonelt vært i USAs leir mens Kina var lite til stede i regionen. Riyads samarbeid med Kinas rival, Japan, var også problematisk. På den annen side hadde Iran holdt bånd med Russland og Kina og var lå mer strategisk til. Saudi Arabias fordel var den store mengde olje landet besitter og Kina trenger og ideelt var ønsket å få iransk gass og kinesisk olje gjennom det store belt and Road Initiative. Under Salmans besøk ble det skrevet under avtaler på US$65 mrd.[34]

MBS forsterker relasjonen med Kina

Den siste viktige utvekslingen mellom Saudi-Arabia og Kina kom i februar 2019, da Mohammed bin Salman (MBS) besøkte Kina som en del av en asiatisk rundtur.[35] Det var MBSs første store utenlandsreise siden drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi i oktober 2018. Da sendte MBS en gruppe som drepte Khashoggi i det saudiske konsulatet i Istanbul, Tyrkia og gjemte levningene hans. Trump støttet kronprinsen, men MBS var blitt utstøtt av store deler av det internasjonale samfunnet. Uansett, etter MBS sitt besøk i Pakistan og India ankom han Kina. Begge sider karakteriserte forholdet som problemfritt, og Khashoggi-saken aldri ble ikke nevnt. Flere avtaler ble signert, bl.a. å bygge et raffineri- og petrokjemisk anlegg i Liaoning-provinsen. Vi ser videre på hvordan forholdet har utviklet seg i neste artikkel.

I 2016 besøkte daværende visekronprins MBS statsminister Shinzo Abe i Tokyo. Japan er også en stor importør av saudisk olje, og rival av Kina.[36]

Noter:

---

[1] Etter Kina følger USA og Tyskland. Verdensbanken. “Exports of goods and services (BoP, current US$).” https://data.worldbank.org/indicator/BX.GSR.GNFS.CD?most_recent_value_desc=true

[2]  Trading Economics. "China Exports By Country". https://tradingeconomics.com/china/exports-by-country

[3] U.S. Energy Information Administration (EIA). www.eia.gov/international/data/world/petroleum-and-other-liquids/annual-petroleum-and-other-liquids-production

[4] The Observatory of Economic Complexity (OEC). "Exporters and Importers."  https://oec.world/en/profile/hs92/crude-petroleum#exporters-importers

[5] Trading Economics. "Saudi Arabia Imports By Country.” https://tradingeconomics.com/saudi-arabia/imports-by-country; Trading Economics. " Saudi Arabia Exports By Country.” https://tradingeconomics.com/saudi-arabia/exports-by-country

[6]  Kina produserer ca. 30% av sitt eget oljeforbruk. Mo Chen (2020) Reflections on New Trends in the Oil Market and China-Saudi Arabia Energy Cooperation, Asian Journal of Middle Eastern and Islamic Studies, 14:4, 505-515, DOI: 10.1080/25765949.2020.1841989 Side 508.

[7] Wikimedia Commons. "China’s Critical Sea Lines of Communication.png." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:China%E2%80%99s_Critical_Sea_Lines_of_Communication.png

[8] Al-Tamimi, Naser M. China-Saudi Arabia Relations, 1990-2012 Marriage of Convenience or Strategic Alliance? London: Routledge. 2014. Utdrag av boken tilgjengelig på forlaget Taylor Francis. www.taylorfrancis.com/books/mono/10.4324/9780203795460/china-saudi-arabia-relations-1990-2012-naser-al-tamimi

[9] Cheung, Han. "Taiwan in Time: The last great friend." Taipei Times. 4. juli 2021. www.taipeitimes.com/News/feat/archives/2021/07/04/2003760252

[10] UN Digital Library. « General Assembly, 26th session : 1976th plenary meeting, Monday, 25 October 1971, New York.” 25. Okt. 1971. Side 41. I engelsk versjon av dokumentet. https://digitallibrary.un.org/record/735611?ln=en

[11] Hoagl, Jim. "Taiwanese Hired By North Yemen To Fly U.S. Jets." The Washington Post. 28. mai 1979. https://www.washingtonpost.com/archive/politics/1979/05/28/taiwanese-hired-by-north-yemen-to-fly-us-jets/fe051ed4-6c63-4021-93b1-1135dd3b0985/

[12]Noen kilder oppgir 12 F-5 fly, andre 12 samt 4 F-5B treningsfly noen 16 fly.  Zunes, Stephen. "YEMEN, THE UNITED STATES, AND AL-QAEDA." Foreign Policy in Focus. 1. des. 2001. https://fpif.org/yemen_the_united_states_and_al-qaeda/ The Northrop f-5 enthusiast. "ة / al-Jamhūrīyah al-`Arabīyah al-Yamanīyah / Yemen Arab Republic Air Force al-Jumhūriyyah al-Yamaniyyah / Republic of Yemen Air Force."   Last update 11-07-2017. https://the-northrop-f-5-enthusiast-page.info/AirForces/YemenAF.html; Cooper, Tom (2017). Hot Skies Over Yemen, Volume 1: Aerial Warfare Over the South Arabian Peninsula, 1962-1994. Solihull, UK: Helion & Company Publishing. Side 40.

[13] Wung, Edward. “‘Never’ a wake-up call.” Taipei Times. 15. mai 2010. http://www.taipeitimes.com/News/editorials/archives/2010/05/15/2003473000

[14] Tien-pin, Lo og Jonathan Chin. "Air force highlights secret North Yemen operations." Taipei Times. 29. jan. 2019. www.taipeitimes.com/News/taiwan/archives/2019/01/29/2003708858

[15]  Wikimedia Commons. “ROCAF F-5E 5272 Display at Chih Hang Air Force Base Apron 20130601a.jpg." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:ROCAF_F-5E_5272_Display_at_Chih_Hang_Air_Force_Base_Apron_20130601a.jpg

[16] National Security Archive. "Israeli Attack on Iraq's Osirak 1981: Setback or Impetus for Nuclear Weapons?." 7. juni 2021. https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/iraq-nuclear-vault/2021-06-07/osirak-israels-strike-iraqs-nuclear-reactor-40-years-later

[17] Los Angeles Times. "Israeli Jets Bomb Arafat’s Base in Tunisia; 60 Killed : Retaliation for Killing of 3 in Cyprus." 1. okt. 1985. www.latimes.com/archives/la-xpm-1985-10-01-mn-19122-story.html

[18] Fitzpatrick, Mark. "Israel’s ballistic-missile programme: an overview." IISS. 25. aug. 2021. www.iiss.org/blogs/analysis/2021/08/israel-ballistic-missile-programme

[19] Eslami, Mohammad og Alena Vysotskaya Guedes Vieira. "Iran’s strategic culture: the ‘revolutionary’ and‘moderation’ narratives on the ballistic missileprogramme." Third World Quarterly. 17. sept. 2020. DOI: 10.1080/01436597.2020.1813562; Wisconsin Project on Nuclear Arms Control. "A History of Iran’s Ballistic Missile Program." 1. mai 2012. www.wisconsinproject.org/a-history-of-irans-ballistic-missile-program/;  Federation of American Scientists. "SCUD-B Shahab-1." https://nuke.fas.org/guide/iran/missile/shahab-1.htm

[20] Wikimedia Commons. "Iran's Missile Program.jpg." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Iran%27s_Missile_Program.jpg

[21] Riedel er direktør for Brookings “Intelligence Project” og har bl.a. arbeidet i  Clinton-administrasjonen og skrevet flere bøker om Midtøsten. www.brookings.edu/experts/bruce-riedel/ Riedel, Bruce. "Saudi Arabia’s relations with China: Functional, but not strategic." Broookings. 20. juli 2020. www.brookings.edu/articles/saudi-arabias-relations-with-china-functional-but-not-strategic/

[22] Global Security. "DF-3A / CSS-2." https://www.globalsecurity.org/wmd/world/china/df-3a.htm Nedlastet 8. April 2022. U.S. Department of Defense. "Military and Security Developments Involving the People’s Republic of China 2012. ANNUAL REPORT TO CONGRESS." Mai 2012. Side 43. https://web.archive.org/web/20140920172730/http://www.defense.gov/pubs/pdfs/2012_CMPR_Final.pdf

[23] Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI). "TRADE REGISTERS." https://armstrade.sipri.org/armstrade/page/trade_register.php

[24] Federation of American Scientists. "DF-3A / CSS-2." https://nuke.fas.org/guide/china/theater/df-3ssm.jpg

[25] Yamada, Makio.  “Islam, Energy, and Development: Taiwan and China in Saudi Arabia, 1949–2013.” American Journal of Chinese Studies Vol. 22, No. 1 (APRIL 2015), pp. 77-98. https://www.jstor.org/stable/44289075?seq=1

[26] Saudi Arabian Trade Office in Taipei https://embassies.mofa.gov.sa/sites/taiwan/EN/Pages/default.aspx; Taipei Economic and Cultural Representative Office in the Kingdom of Saudi Arabia. https://roc-taiwan.org/sa_en/index.html

[27] House, Karen Elliott. On Saudi Arabia. Its People, Past, Religion, Fault Lines - and Future. New York: House, Karen Elliott 2012.

[28] Wikimedia Commons. "Negotiations about Iranian Nuclear Program - the Ministers of Foreign Affairs and Other Officials of the P5+1 and Ministers of Foreign Affairs of Iran and EU in Lausanne.jpg." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Negotiations_about_Iranian_Nuclear_Program_-_the_Ministers_of_Foreign_Affairs_and_Other_Officials_of_the_P5%2B1_and_Ministers_of_Foreign_Affairs_of_Iran_and_EU_in_Lausanne.jpg

[29] Tiezzi, Shannon. "Why China’s President Is Heading to Iran." The Diplomat. 19. jan. 2016 https://thediplomat.com/2016/01/why-chinas-president-is-heading-to-iran/

[30] Wikimedia Commons. "Ali Khamenei receives Xi Jinping in his house (8).jpg." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ali_Khamenei_receives_Xi_Jinping_in_his_house_(8).jpg

[31] Al Arabiya English. "WSJ report: Why Saudi King leads hundreds of princes, clerics, military officials on Asia trip." 28. feb. 2017. Oppdatert: 20. mai 2020. https://english.alarabiya.net/business/economy/2017/02/28/King-Salman-s-month-long-Asia-visit-to-boost-trade-religious-ties

[32] Dr. James M. Dorsey er en prisvinnende journalist og er tilknyttet Nanyang Technological University i Singapore og National University of Singapore. Han har skrevet flere bøker. Dorsey, James M. "What Saudi King Salman wants from his tour of China, Malaysia." South China Morning Post. 4. mars 2017. www.scmp.com/week-asia/geopolitics/article/2075774/what-saudi-king-salman-wants-his-tour-china-malaysia?module=perpetual_scroll_0&pgtype=article&campaign=2075774 Teksten er tilgjengelig på Academia. www.academia.edu/31705816/WHAT_SAUDI_KING_SALMAN_WANTS_FROM_HIS_TOUR_OF_CHINA_MALAYSIA

[33] Malik, Sajjad. "King Salman's visit to China." China.org.cn. 15. mars 2017. www.china.org.cn/opinion/2017-03/15/content_40455690.htm

[34] Xinhua. "China, Saudi Arabia sign 14 cooperative pacts." 16. mars 2017. www.xinhuanet.com/english/2017-03/16/c_136133871.htm

[35] Meuse, Alison Tahmizian. "MBS in China: Black gold and no religion." Asia Times. 23. feb. 2019. https://asiatimes.com/2019/02/mbs-in-china-black-gold-and-no-religion/ 

[36] Wikimedia Commons. "20160901kaidan03.jpg." https://commons.wikimedia.org/wiki/File:20160901kaidan03.jpg