Israel – Palestina konflikten kan løses ved å fokusere på partenes behov

 Tyrkerne skviser Kurderne, igjen.

Denne uken var det trefninger på den syrisk-tyrkiske grensen mellom tyrkiske og kurdiske styrker. Tyrkiske fly angrep ved Kobane og flere soldater ble drept.[1] Det har vært 10 år med krig, så det er ikke helt overraskende. Ankara brøt relasjonene med Damaskus i 2012 og har siden støttet opprørere mot al-Assads regime. Nå kan det være endringer på gang, for den tyrkiske utenriksministeren møtte sin syriske kollega i Beograd forrige uke.[2] Etterretningstjenestene deres har begynt å samarbeide og tyrkerne ønsker at al-Assad forsones med opposisjonen. Opposisjonen, som får støtte fra Tyrkia, har protestert mot dette.[3] I en tyrkisk-okkupert by skulle de demonstrere mot avtalen på fredag, men før de rakk det kom et angrep som drepte 14 sivile. Syriske regjeringsstyrker anklages for å stå bak dette. Tyrkias president Erdoğan gikk så ut og sa at det kan være aktuelt å gjenoppta dialog og diplomati med Damaskus.[4] Han la til at Tyrkia ikke prøver å ta noe syrisk territorium.

Tyrkia har invadert Syria tre ganger, og okkuperer i dag områder nord i landet. Ankara forsvarer invasjonen med at den syrisk-kurdiske militsen YPG samarbeider med den tyrkisk-kurdiske PKK. PKK er stemplet som en terrororganisasjon av Tyrkia, EU og USA. Den underliggende konflikten er Ankaras mål om å underkue kurdisk autonomi, kultur og rettigheter og skape en sterk stat som. Erdoğan har flere ganger truet med å invadere Syria igjen, men både Russland, Iran og USA motsetter seg dette. Det er ca. 3,5 mill. syriske flyktninger i Tyrkia, men de siste årene har stadig flere tyrkere motsatt seg deres tilstedeværelse. Det kommer blant annet av økonomiske problemer. Ankara har planer om å returnere flyktninger til de tyrkisk okkuperte områdene i Syria. Foreløpig har det ikke skjedd, men flyktningene er naturligvis redde for å bli tvangssendt tilbake til et land hvor regimet dreper sine egne innbyggere.

Møtet mellom den tyrkiske og syriske utenriksministeren kom på initiativ fra Russland som lenge har ønsket at de to får bedre relasjoner Ankara. Kreml er alliert med regimet til al-Assad og har som mål å få mer innflytelse i regionen. Det vil gi Moskva gevinster både politisk, militært og muligvis økonomisk. Vesten er mild sagt skeptisk til Erdoğans samarbeid med Putin, men den tyrkiske presidenten har skapt seg et rom hvor han gjør som han vil og hensikten er å øke sin egen og Tyrkias makt og innflytelse. Erdoğan kommer med stadig nye kontroversielle utspill, og vinner noen av kampene, men det er imidlertid grenser for hvor langt han kan gå.

En tilnærming mellom Ankara og Damaskus kan føre til flere utfordringer for kurderne. For at Tyrkia skal trekke seg ut vil de ha noe tilbake, og de viktigste vil være økt syrisk kontroll over kurderne. Det er riktignok ikke enkelt og rett frem for Damaskus å gjøre det, så her er grunnlag for lange og kompliserte forhandlinger. Kurdernes situasjon er vanskelig og det har den vært lenge. For å forstå dagens situasjon bedre skal vi se litt mer på den historiske bakgrunnen.

Kart 1. Kartet viser hvem som kontrollerer de ulike delene av Syria i 2022. Assad-regimet i Damaskus har det oransje området. Tyrkia og tyrkisk-støttede grupper okkuperer de grønnfargede regionene i nord. Kurderne holder, med USAs støtte, de gule områdene. Den grønne delen i sør kontrolleres av andre USA-støttede opprørere.[5]

 

Kurderne

Kurderne er en etnisk folkegruppe med opprinnelse i Midtøsten hvor de er den fjerde største folkegruppen.[6] Det anslås å være mellom 25 og 40 mill. kurdere i verden. De fleste bor i grenseområdene mellom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Den største gruppen, ca. 15 mill., bor i Tyrkia, hvor de utgjør ca. 20% av befolkningen. I Irak er kurderne 15-20%, i Syria 10% og i Iran 10% av befolkningen. I Armenia og Aserbajdsjan er det minst 200.000 kurdere, og over én million bor i eksil i USA og Europa, mange av dem i Tyskland. De regnes som verdens største folkegruppe uten en egen stat, men de har prøvd og mange av dem fortsatt har det som mål. Det kurdiske språket er et av flere iranske språk, som igjen er en del den indo-europeiske språkfamilien, hvor også norsk inngår.[7] De fleste kurderne er sunnimuslimer, men etter flere konflikter med Islam-vennlige regimer har det store flertallet en liberal tolkning av Islam. 

 

Kurdisk nasjonalisme ble først en betydelig drivkraft etter første verdenskrig. Målet har de siden vært å oppnå kulturelle rettigheter, politisk autonomi, og for mange opprettelsen av en egen kurdisk stat. Både Ankara, Damaskus, Baghdad og Teheran ser fortsatt kurdisk nasjonalisme som en trussel mot deres egne stater. De har brukt ulike former for undertrykkelse, inklusiv militærmakt, for å bekjempe kurderne.

Kart 2: Kurdisktalende områder i lysegult.[8]

Historie

Siden kurdisk er et iransk språk har kurderne tradisjonelt blitt sett på å ha iransk opphav. Nye DNA-analyser viser imidlertid en mer sammensatt opprinnelse, men røttene er fortsatt uklare.[9] Uansett, forfedrene til dagens kurdere bodde i deler av Anatolia, også kalt Lille-Asia, og Kaukasus fra ca. 1.500 fvt.

Kurdiske kvinner danser i Hawramanfjellene i 2016.[10] 

Tyrkere og det osmanske riket

Tyrkisktalende folkegrupper migrerte fra Sentral-Asia til Midtøsten på 900-tallet og fremover. Flere av dem innvandret til Anatolia, hvor de sloss mot Det østromerske riket, Bysants. En av stammelederne, Osman, anses som grunnlegger av Det osmanske imperiet på 1300-tallet. Etterkommerne erobret etter hvert hele Bysants, inklusiv Konstantinopel, og riket ble en stormakt med besittelser i Europa, Nord-Afrika og i Midtøsten. Osmannerne konkurrerte med Det persiske imperiet om kontrollen over grenseområdene mellom dem. I denne regionen holdt kurdere, armenere og andre folkegrupper til. Dette var i imperienes tid før nasjonalismen var oppfunnet som ideologi. Kurderne levde under ulike lokale fyrster i stammesamfunn på begge sider av en skiftende grense. De kurdiske prinsene konkurrerte ofte seg imellom og skiftet også lojalitet mellom den osmanske sultanen og persiske sjahen. De fleste kurderne ble fra 1500-tallet underlagt det osmanske riket, mens andre bodde i det persiske riket.

Kurdere som drev fedrift i fjellene. Bildet er tatt av Bodil Biørn, en norsk misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor som var engasjert i hjelpearbeid blant annet i Armenia og Syria. Datoen er en gang mellom 1905 og 1917.[11] 

Gryende nasjonalisme og oppløsning av det osmanske riket

Nasjonalismen som ideologi utviklet seg under den franske revolusjonen (1789-99), og spredde seg utover i Europa.[12] I Midtøsten vokste den først frem mye senere. På slutten av 1800-tallet var det en gryende nasjonalisme blant kurderne, spesielt studenter og andre intellektuelle i større byer. Under første verdenskrig allierte lederne i Istanbul seg med sentralmaktene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria.[13] Osmannerne kjempet mot russerne i Kaukasus og britene i Mesopotamia og britiske styrker og arabiske opprørere i Hejaz, Palestina og Syria. Osmannerne begikk et folkemord mot armenerne, og når krigen var over 90% av armenerne drept eller deportert eller flyktet.[14] Kurderne kjempet på osmansk side under krigen og noen kurdere deltok i folkemordet. Dette er et stort og vanskelig tema og blir tatt opp i en senere artikkel.

Kurdisk kavaleri i Kaukasus i 1915 under første verdenskrig. De kjempet for osmannerne mot russerne.[15]

I 1916, mens krigen raste, ble Storbritannia og Frankrike enige om hvordan de skulle dele kurdiske og arabiske områder i Det osmanske riket mellom seg, hvis de vant. I den beryktede Sykes-Picot avtalen skulle det meste av kurdiske områdene deles mellom de to europeiske imperiene. Den russiske tsaren ble invitert til å være med og Russland skulle få kontroll over Konstantinopel og de tyrkiske stredene.[16] Avtalen ble holdt hemmelig inntil bolsjevikene offentliggjorde den etter revolusjonen i 1917.[17] De gav avkall på alle krav Tsar-riket hadde gjort.

I januar 1918 presenterte USAs president Woodrow Wilson sine berømte 14 punkt. De var et program med prinsipper for fred, folkenes selvbestemmelse og opprettelse av Folkeforbundet.[18] Wilson ønsket at det skulle opprettes både en kurdisk og armensk stat, og de 14 punktene truet britiske og franske planer.

Alliert støtte til en kurdisk stat?

Det osmanske riket inngikk våpenhvile og overgav seg til de allierte i oktober 1918. De allierte okkuperte Konstantinopel og deler av Anatolia til mange tyrkeres fortvilelse. Så forhandlet seierherrene om oppdelingen av Det osmanske riket. Wilson foreslo at det skulle opprettes en kurdisk og en armensk stat.[19] Britene og franskmennene ville imidlertid ha kontroll over det meste av disse områdene. Britene hadde sterke mistanker om at det fantes olje i Mosul-provinsen som lå i fransk interessesfære, til seg selv.

Under de endelige forhandlingene i Sèvres i august 1920 presset London og Paris gjennom en avtale som gav store deler av det som i dag er Tyrkia til Storbritannia, Frankrike, Hellas og Italia. En armensk stat skulle også opprettes. Wilson fravek sine prinsipper om selvbestemmelse og gav etter. Det ble bestemt å kun lage en liten kurdisk stat på en tredjedel av områdene der kurderne var i majoritet. Der skulle befolkningen stemme over om de ville være uavhengig og søke Folkeforbundet om godkjennelse.[20] Kurderne selv synes områdene de ble tildelt var alt for små. Tyrkerne avviste det hele og satte makt bak kravene.

Kart 3. Sèvres-avtalen (1920) var fredsoppgjøret mellom de allierte og det osmanske riket. Seierherrene delte tidligere osmanske områder mellom seg.[21] En kurdisk stat kunne opprettes i de skraverte områdene.

Kemal Atatürk og opprettelsen av republikken Tyrkia

Kemal Atatürk, en tyrkisk general og helt fra første verdenskrig, hadde allerede startet et opprør og begynt å samle tyrkerne politisk og militært mot vestmaktenes okkupasjon og politikk. Atatürks styrker slo franske og greske styrker de neste tre årene, og en ny fredsavtale ble inngått i Lausanne i 1923.[22] Da var det ikke noen kurdisk stat på kartet lengre. Lausanne-avtalen satte grensene til nabolandene der de går i dag, med unntak av Mosul. Folkeforbundet, forløperen til FN, skulle bestemme over Mosuls tilhørighet og i 1926 gikk provinsen til Irak som var under britisk styre. Kurderne bodde plutselig i fire ulike stater. Men flere andre folkegrupper var også splittet mellom ulike stater. Både i Syria og Irak bodde, og bor det fortsatt turkmenere, en tyrkisktalende gruppe.

Tyrkisk nasjonalisme og kulturell ensretting

Etter opprettelsen av den tyrkiske nasjonalstaten i 1923 satte Kemal Atatürks styre seg som mål å ensforme de ulike etniske og religiøse gruppene under én tyrkisk identitet. Kurdisk ble kalt «fjelltyrkisk», kulturen ble ikke anerkjent og det ble forbudt å snakke språket offentlig. Det førte til at mange skjulte sin identitet spesielt de som flyttet fra landsbygden i sør-øst til større byer der det bodde mange tyrkere. På 1920- og 1930-tallet ble flere kurdiske opprør slått ned. Fremdeles undertrykkes de i Tyrkia, så hvem som er kurder og hvor mange de egentlig er, er vanskelig å si. Det regnes likevel med at det bor ca. 15 mill. kurdere i Tyrkia og de utgjør ca. 20% av befolkningen.[23]

 

Kurdisk væpnet kamp og PKK

Mange kurdere i Tyrkia er aktive i arbeidet med å få mer likeverd, frihet og rettferdighet. De fleste gjør dette på en ikke-voldelig måte innen utdanning, språklig-, kulturelt- og politisk arbeid. Imidlertid tror enkelte på væpnet kamp mot tyrkiske myndigheter. I 1984 startet Kurdistans arbeiderparti (PKK) under ledelse av Abullah Öcalan væpnet motstand. Ankara ser på PKK som en terrororganisasjon, noe også EU og USA gjør. PKK fikk også støtte av Hafez al-Assad som gav dem opphold i Nord-Syria. På slutten av 1990-tallet nærmet imidlertid Damaskus og Ankara seg hverandre politisk og Öcalan flyktet fra Syria. Han ble kidnappet i Nairobi og ført til Tyrkia hvor han ble dømt og fengslet. Erdoğan startet forhandlinger med PKK, men disse falt sammen, og nye væpnede angrep begynte sommeren 2015. Det regnes med mellom 40.000 og 100.000 drepte siden 1984.

 

Syria

I Syria har situasjonen vært annerledes for kurderne. Kurdere i Syria utgjør rundt 2 millioner, omtrent ti prosent av befolkningen og bor først og fremst i områder langs grensen til Tyrkia. Det er også et stort kurdisk samfunn i Damaskus som har bodd der siden middelalderen.[24]

 

Kart 4. Viser hvor ulike etno-religiøse grupper var i flertall i 1935.[25]

 

Syria, et fransk mandat 1920-46

Både arabisk og kurdisk nasjonalisme vokste fem på begynnelsen av 1900-tallet. Det førte til konflikter mellom de to gruppene. Viktige kurdiske familier allierte seg med osmannerne mot arabiske nasjonalister. På slutten av første verdenskrig tok en britiskstøttet hær ledet av prins Faisal Damaskus. Arabiske nasjonalister utropte Faisal til konge, men franskmennene ville ha herredømme over Syria og Libanon. Det fikk de av Folkeforbundet, offisielt som et mandat, inntil de var klare til å styre seg selv, noe de allerede var.

 

Frankrike tok Syria

Kurderne var skeptiske til arabisk nasjonalisme og samarbeidet med franskmennene mot dem. Paris sendt en hær som tok Syria med makt i 1920. For å splitte og herske Syria og holde majoritetsbefolkningen, sunniene, i sjakk delte Paris landet opp. De etablerte også Les Troupes Speciales, franskledete militære styrker, hvor flere minoriteter, inklusiv kurdere, ble rekruttert.

 

Uavhengighet

Under andre verdenskrig ble Frankrike slått av tyskerne og okkupert. General Charles de Gaulle gjorde motstand og etablerte de frie franske styrkene uavhengighet. De Gaulle lovet til Syria, men Paris var ikke villig til å gi landet fra seg da krigen var over. Etter britisk og andre lands press forlot de siste franske soldatene motvillig Syria i 1946. Stormaktene lot imidlertid ikke Syria få være i fred lenge. Den kalde krigen mellom et USA-ledet NATO og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen fikk alvorlige konsekvenser for hele Midtøsten, inklusiv Syria.

Flere kupp rystet landet fra 1949 til 1960-tallet. På 1960-tallet kom Baath-partiet, med en arabisk, sosialistisk og nasjonalistisk ideologi til makten. De allierte seg med Sovjetunionen og fikk betydelig militær, politisk og økonomisk støtte fra landene i Warzawapakten. I 1970 tok Hafez al-Assad makten i et kupp internt i regimet og Assad-familien har styrt landet siden. Etter den iranske revolusjonen ble Damaskus også alliert med Teheran, begge er i konflikt med flere araberstater og Israel. Da den kalde krigen tok slutt ble Russland svekket og relasjonene til Syria nedjuster, men alliansen med Iran holdt seg. Etter at Hafez døde i 2000 overtok sønnen Bashar al-Assad. Han signaliserte noe politisk liberalisering og åpnet for en viss tilnærming til USA og Tyrkia de første årene.

Syrias president Bashar al-Assad med Russlands president Vladimir Putin under et møte i Moskva med det russiske forsvarsdepartementet og generalstaben i 2017.[26]

 

Den arabiske våren ble til krig i Syria

Det skulle imidlertid ikke vare lenge, for da den arabiske våren feide over Midtøsten i 2011 strammet al-Assad grepet brutalt. Fredelige demonstranter ble møtt av regjeringsstyrker som skjøt, fengslet og torturerte mange av dem. Opposisjonen fikk støtteerklæringer fra Vesten og ble sett på som en alvorlig trussel mot regimet i Damaskus. Assad slapp løs fengslede jihadister noe som kan virke ulogisk, men det var en kalkulert strategi. Siden Vesten er mer redd for jihadister enn Assads styre, regnet regimet med at motstanden mot Damaskus ville reduseres.[27] Det slo i en viss grad til, for flere av de løslatte ble ledere i IS, som ble senere en alvorlig trussel i Midtøsten, Europa og andre steder.[28]

 

Snart gjorde enkelte grupper med sekulære syrere væpnet motstand og det utviklet seg til en borgerkrig. Vesten så for seg regimeendring og anerkjente opposisjonen som legitim regjering. De vestlige landene sendte dem noen våpen og økonomisk støtte, men ikke nok til at Den frie syriske hæren kunne vinne. Etter hvert ble jihadistene og spesielt IS sterkere, og i takt med dette økte vestlig frykt for at de skulle ta over. I 2015 så det likevel ut til at Al-Assad ville falle, og for å hindre det valgte Putin å intervenere.

 

For første gang siden invasjonen av Afghanistan i 1979 sendte Kreml ut militære styrker i september 2015. Spesielt viktig var flyvåpenet siden opprørerne hadde lite luftvern og ikke noe eget flyvåpen. Russiske fly bombet både opprørsgrupper og sivile. Iran sendte også styrker, våpen og penger og deres allierte i Libanon, Hizbollah, sendte soldater. Denne koalisjonen bombet, omringet og tok tilbake område etter område fra opprørerne. Flyktningestrømmen økte og 3 mill. syrere dro til Tyrkia, 1-1,5 mill. til Libanon, 0,5 mill. til Jordan. Mange av disse prøvde å komme seg til Europa, men EU og Tyrkia gjorde en avtale som fremdeles gjelder. Avtalen har stoppet de fleste som har prøvd, men hvert år dør mange i forsøket på å nå Europa.

 

Soldater fra YPG-militsen i 2015. YPG utgjør hoveddelen av styrken i Syrian Democratic Forces (SDF) som USA støtter i kampen mot IS.[29]

 

Da regimet ble svekket under borgerkrigen tok de syriske kurderne under ledelse av YPG-militsen kontroll over store områder i Nord-Syria. Sammen med arabiske og assyriske styrker samt andre grupper av små minoriteter dannet de dannet de Syrian Democratic Forces (SDF). I 2013 dannet kurderne en selvstyrt region, Rojava.[30] IS invaderte imidlertid og tok kontroll over deler av disse områdene. En koalisjon av land, der Vesten og ikke minst USA deltok, støttet kurderne i kampen mot IS. SDF var sentral i kampen mot IS. I Ankara så man imidlertid annerledes på dette. YPG samarbeider med PKK, og Ankara er redde for at både PKK, YPG og kurdernes sak styrkes. En del tyrkere sympatiserte med jihadistenes sak, og da tusenvis av internasjonale frivillige strømmet til for å sloss for IS, kom til Tyrkia. Det var enkelt for dem å reise til grensen, krysse den og bli IS-krigere i Syria og Irak. Tyrkiske myndigheter gjorde lite for å kontrollere eller stoppe denne strømmen av IS-sympatisører den første tiden. IS ble til slutt nedkjempet og kurderne var sentral i dette.

Tyrkiske invasjoner av Syria

Tyrkia svarte på det de anser som en kurdisk trussel med å invadere Nord-Syria. Den første invasjonen kom i august 2016 og kampene pågikk til mars 2017. I 2018 rykket de inn igjen, nå i Afrin i nord-vest hvor det store flertallet av befolkningen er kurdere. Syria protesterte, naturligvis, for dette var et klart brudd på folkeretten. Ankara neglisjerte protestene fra Damaskus som er mye svakere militært, politisk og økonomisk.

Tyrkiske soldater og tyrkisk-støttede opprørere i Afrin under invasjonen i 2018. Det bor mange kurdere i Afrin-området.[31]

I oktober 2019 trakk Donald Trump ut amerikanske styrker fra deler av de kurdisk-kontrollerte områdene.[32] Det ble oppfattet som et klarsignal for Tyrkia  å invadere, hvilket de gjorde. Dette skjedde mens kurderne kjempet mot IS som valgte å overføre styrker fra IS-fronten for å møte tyrkerne.[33] Ankara forsvarer invasjonen med at syrisk-kurdiske militære grupper samarbeider med PKK.

NATO fordømte invasjonen bl.a. på et forsvarsministermøte i 2019.[34] NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, beskrev diskusjonene med Tyrkia som “frank and open” med “different views” – en diplomatisk term for å beskrive uenighet. Han la til at NATOs styrke alltid hadde vært “to overcome these disagreements without lasting consequences”. Han valgte å understreke at ministrene var enige om å stå sammen i kampen mot IS.

Erdoğan og Putin møttes i Sotsji i 2019 hvor de laget en 10-punkts avtale. Det innebar å avslutte den syrisk-amerikanske kontrollen over områdene i Nord-Øst Syria, Syrias territorielle integritet og retur av flyktninger.[35] Russerne lovet å sammen med syriske regjeringsstyrker flytte YPG 30 km tilbake fra grensen.

I mars 2020 inngikk Ankara og Moskva en våpenhvile og denne har i stor grad holdt frem til nå. Tyrkia okkuperer i dag to områder langs grensen og støtter militser i Idlib-regionen som kjemper mot Assad. Se de grønne områdene på kartet på neste side. PKK har baser langs grensen helt nord i Irak og tyrkerne har bombet og invadert flere ganger.

Ankara ønsker å forene de to grenseområdene og utvide kontrollen videre østover helt til Irak. Høsten 2021 truet Erdoğan med å gå inn igjen og ta området mellom de to tyrkisk-kontrollerte delene slik at de kunne bindes sammen.[36] I oktober 2021 forlenget det tyrkiske parlamentet militærets mandat til å krysse grensen til Syria og Irak.[37] Det republikanske folkepartiet (CHP) stemte mot forslaget i avstemningen. Det har betydning siden CHP er Tyrkias største opposisjonsparti med 134 av 600 seter i nasjonalforsamlingen. CHP er også det eldste politiske partiet, stiftet av landsfaderen Kemal Atatürk. Det var det statsbærende partiet i flere tiår på 1900-tallet.[38] Hverken russerne, iranerne eller amerikanerne ønsker en ny invasjons og tyrkerne holdt tilbake.

Så i slutten av mai i år sa Erdoğan at de forberedte en ny invasjon.[39] Målet var fortsatt å lenke sammen de to områdene de besitter og skape en 30 km bred «sikker sone». Tyrkerne vil gå mot Manbij og Tal Rifaat.[40] Russland bad Tyrkia om å ikke invadere.[41] I midten av juni holdt tyrkerne møte med Russland, Iran, Syria og medlemmer av den syriske opposisjonen i Kazakhstan i den såkalte Astana-prosessen. Hverken russerne eller iranerne støtter en tyrkisk invasjon.[42] Den russiske representanten avviste at Kreml ville akseptere en invasjon mot at Tyrkia skulle blokkere Sverige og Finlands medlemskap i NATO. Han la til at Moskva ikke gir opp sine allierte i regionen. Moskva har i flere tiår støttet både kurderne og Damaskus, og det er grenser for hvor mye de vil gi etter for Erdoğans press.

Russerne har i lengre tid argumentert for at den beste måten å gi Tyrkia sikkerhet er ved at Damaskus gjenvinner kontroll over hele Syria, inklusiv grenseområdene mot Tyrkia. På møtet i Kazakhstan sa lederen for den iranske delegasjonen at Syrias territorielle integritet og suverenitet er ukrenkelig. Iran er alliert med regimet i Damaskus så det er ikke overraskende. I sluttkommunikéet fordømte partene «separatistiske agendaer» i Syria som en anerkjennelse av Tyrkias sikkerhetsbekymringer og irettesettelse av de kurdiske gruppene som leder de facto selvstyret i nord.

Erdoğan og Putin møttes igjen i Sotsji, Russland den 5. august.[43] Etterpå sa Erdoğan at møtet var fruktbart og at det åpner seg en ny fase i relasjonene, men han gav ingen konkrete opplysninger om hvordan. De siste uttalelsene fra Ankara om en mulig forsoning med Damaskus kan være signaler om starten på en ny fase. Det vil bli mye tautrekking og vanskelige samtaler hvor lederne vil prøve å få mest mulig fordeler til seg. De som er mest utsatt er den syriske opposisjonen og kurderne. Begge grupper trenger politisk støtte for å oppnå mer demokrati, rettferdighet og frihet.

 

Noter:

---

[1] Ulike kilder rapporterer om 3 til 22 soldater, så det er uklart hvor mange som ble drept og hvilken organsisasjon de tilhørte.  NRK. "Tyrkisk luftangrep mot syrisk grensepost". 16. aug. 2022. www.nrk.no/nyheter/tyrkisk-luftangrep-mot-syrisk-grensepost-1.16069986; Syriske regjeringsstyrker besvarte angrepet. Al Jazeera. "Several Syrian soldiers killed in ‘Turkish air raids’". 17. aug. 2022. www.aljazeera.com/news/2022/8/17/several-syrian-soldiers-killed-in-turkish-air-raids

[2] NTV. "Çavuşoğlu'ndan 'Beşar Esad ile görüşme olacak mı' sorusuna yanıt". 12. aug. 2022. www.ntv.com.tr/turkiye/cavusoglundan-besar-esad-ile-gorusme-olacak-mi-sorusuna-yanit,aD-5gkr8yUaeWmrr4Hnq2Q

[3] Tastekin, Fehim. "Turkey grapples with policy change on Syria". Al-Monitor. 18. aug. 2022. www.al-monitor.com/originals/2022/08/turkey-grapples-policy-change-syria

[4] Al Jazeera. "Turkey’s Erdogan says he won’t rule out dialogue with Syria". 19. aug. 2022. www.aljazeera.com/news/2022/8/19/turkeys-erdogan-does-not-rule-out-dialogue-with-syria

[5] Jusoor for Studies. « Map of  Military Control in Syria End of 2021 and Beginning of 2022». 24. des. 2022. www.jusoor.co/details/Map-of-Military-Control-in-Syria--End-of-2021-and-Beginning-of-2022/998/en  Med tillatelse fra Jusoor.

[6] Store norske leksikon. ”kurdere". https://snl.no/kurdere

[7]  De germanske språkene, inklusiv norsk, er også indo-europeiske. Store norske leksikon. "indoeuropeiske språk". https://snl.no/indoeuropeiske_spr%C3%A5k

[8] Wikimedia Commons. "Kurdish-inhabited area by CIA (1992) box inset removed". Kilde: Perry-Castañeda Library Map Collection at The University of Texas at Austin. Kartet er laget av CIA. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kurdish-inhabited_area_by_CIA_(1992)_box_inset_removed.jpg

[9] Hennerbichler, Ferdinand. "The Origin of Kurds". Advances in Anthropology 2012. Vol. 2, No. 2, 64-79. 2012. Publisert på internet mai 2012 i Scientific Research (SciRP). www.scirp.org/html/19564.html?pagespeed=noscript

[10] https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kurdish_dance_at_Hawraman,_Kurdistan.jpg

[11] Bildet er fra Arkivverket og del av en lysbildeserie etter Bodil Biørn, norsk misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor. Bodil Biørn var engasjert i hjelpearbeid blant annet i Armenia og Syria gjennom foreningen Kvinnelige misjonsarbeidere. Original bildetekst: Kurdere, fedrift i fjellene. Kilde: Foto.digitalarkivet.no Arkivreferanse: RA/PA-0699/U/L0038 Wikimedia Commons. «Kurdere - fo30141712180016 27.jpg». https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kurdere_-_fo30141712180016_27.jpg

[12] Knudsen, Olav Fagelund. "Store norske leksikon". https://snl.no/nasjonalisme

[13] Brazier, Eirik. "sentralmaktene". Store norske leksikon. https://snl.no/sentralmaktene

[14] Suny, Ronald Grigor. They Can Live in the Desert but Nowhere Else. A History of the Armenian Genocide. New Jersey: Princeton University Press. 2015.

[15] Wikimedia Commons. "World War I Caucasus Campaign -memory.loc.gov.png". 24. jan. 1915. Kilde: Newspaper Pictorials, the newspaper en: The New York Times, from http://memory.loc.gov/ from usa gov site. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:World_War_I_Caucasus_Campaign_-memory.loc.gov.png

[16] "PAPERS RELATING TO THE FOREIGN RELATIONS OF THE UNITED STATES, 1917, SUPPLEMENT 2, THE WORLD WAR, VOLUME I". Office of the Historian. US Department of State. Udatert. Lastet ned 18. Aug. 2022. https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1917Supp02v01/d416

[17] Wikipedia. “Excerpt from The Manchester Guardian, Monday, November 26, 1917. This was the first English-language reference to what became known as the Sykes Picot Agreement.”. https://en.wikipedia.org/wiki/Sykes%E2%80%93Picot_Agreement#/media/File:Skyes_Picot,_The_Manchester_Guardian,_Monday,_November_26,_1917,_p5.jpg; Graham, David A. "How Did the ‘Secret’ Sykes-Picot Agreement Become Public?". The Atlantic. 16. mai 2016. www.theatlantic.com/international/archive/2016/05/sykes-picot-centennial/482904/

[18] Store norske leksikon. "Woodrow Wilson". https://snl.no/Woodrow_Wilson

[19] Wikimedia. “Map of Wilsonian Armenia and Kurdistan”.  https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/The_President_of_The_United_States_of_America_Woodrow_Wilson_Arbitration_Decision_Of_Boundaries_Between_Armenia_And_Turkey.JPG

[20]  Karlsson, Ingmar. «Kurdistan. Landet som icke är». Stockholm: Wahlström & Widstrand. 2008. Side 56-57.

[21] Wikimedia Commons. "Treaty of Sèvres 1920". https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Treaty_of_S%C3%A8vres_1920.svg

[22] Greve, Tim. "Lausanneavtalen". Store norske leksikon. https://snl.no/Lausanneavtalen

[23] The World Factbook. "Turkey (Turkiye)". CIA. www.cia.gov/the-world-factbook/countries/turkey-turkiye/#people-and-society

[24] McDowall, David. A Modern History of the Kurds. London: I.B. Tauris.3. utg. 2013. Side 466-84. Den kurdiske generalen Saladin kjempet med muslimske styrker mot korsfarerne. Salading etablerte ajjubide-dynastiet som styrte over Egypt, Levanten, nord-Irak, Hijaz og sotre deler av Jemen.

[25] Wikimedia Commons. "Population map Syria & Liban (1935)". https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Population_map_Syria_%26_Liban_(1935).jpg

[26] Wikimedia Commons. "Vladimir Putin and Bashar al-Assad (2017-11-21) 06.jpg". November 2017. Kilde: www.kremlin.ru/events/president/news/56135/photos https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Vladimir_Putin_and_Bashar_al-Assad_(2017-11-21)_06.jpg

[27] Abi-Habib, Maria. "Assad Policies Aided Rise of Islamic State Militant Group". Wall Street Journal. 22. aug. 2014. www.wsj.com/articles/assad-policies-aided-rise-of-islamic-state-militant-group-1408739733; En av de som ble løslatt var salafi-aktivisten Zahran Alloush som hadde vært fengslet siden 2009. Han startet Islam Brigade, en milits med flere tusen opprørere, og ble senere leder av Jaysh al-Islam. Lund, Aron. "Freedom fighters? Cannibals? The truth about Syria’s rebels. The Independent. 17. juni 2014.  www.independent.co.uk/news/world/middle-east/freedom-fighters-cannibals-the-truth-about-syria-s-rebels-8662618.html

[28] Cordall, Simon Speakman. "How Syria's Assad Helped Forge ISIS". Newsweek. 21. juni 2014. www.newsweek.com/how-syrias-assad-helped-forge-isis-255631

[29] Wikimedia Commons."Kurdish YPG Fighters (19122976832).jpg". 24 juni 2015. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kurdish_YPG_Fighters_(19122976832).jpg

[30] Store norske leksikon."Rojava". https://snl.no/Rojava

[31] Wikimedia Commons. «Afrine ASL Bursaya 29-01-18 (5).jpg". 12 feb. 2018. Filen er lisensiert under Creative Commons Attribution 3.0 Unported license. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Afrine_ASL_Bursaya_29-01-18_(5).jpg

[32] Zaman, Amberin. "Confusion reigns as Trump authorizes troop withdrawal from Turkish-Syrian border towns". Al-Monitor. www.al-monitor.com/originals/2019/10/turkey-syria-border-us-troop-withdrawal-trump-confusion.html#ixzz7cPrZUR6e

[33] Johansen, Peter M. "ANGREP ÅPNER VEI FOR IS." Klassekampen. 2. november 2018. https://arkiv.klassekampen.no/article/20181102/ARTICLE/181109993

[34] Brzozowski, Alexandra. "NATO slams Turkey over Syria, lukewarm reactions to German ‘safe zone’ proposal." EURACTIV. 25. okt. 2019. www.euractiv.com/section/defence-and-security/news/nato-slams-turkey-over-syria-lukewarm-reactions-to-german-safe-zone-proposal/

[35] Zaman, Amberin. "Turkey, Russia both claim win in Syria agreement". Al-Monitor. 22. okt. 2022. www.al-monitor.com/originals/2019/10/turkey-russia-agreement-syria-kurds.html

[36] Coskun, Orhan. "Turkey plans military action against Syrian Kurdish YPG if diplomacy fails." Reuters. 15. okt. 2021. www.reuters.com/world/middle-east/turkey-plans-military-action-against-syrian-kurdish-ypg-if-diplomacy-fails-2021-10-15/

[37] Al Jazeera. "Turkey extends Syria and Iraq military missions by two years." 26. okt. 2021. www.aljazeera.com/news/2021/10/26/turkey-extends-syria-and-iraq-military-missions-by-two-years

[38] Mæhlum, Lars. "Det republikanske folkepartiet." Store norske leksikon. https://snl.no/Det_republikanske_folkepartiet

[39] Al Jazeera. "Erdogan: New military operation in Syria ‘soon’." 24. mai 2022. www.aljazeera.com/news/2022/5/24/erdogan-new-military-operation-syria-soon

[40] Ertan, Nazlan. "Erdogan announces military operations in Syria's Manbij, Tal Rifaat." Al-Monitor. 1. juni 2022. www.al-monitor.com/originals/2022/06/erdogan-announces-military-operations-syrias-manbij-tal-rifaat#ixzz7WY6eSycX

[41] Al Jazeera. "Russia urges Turkey not to launch offensive in northern Syria." 2.. juni 2022. www.aljazeera.com/news/2022/6/2/russia-urges-turkey-not-to-launch-offensive-in-northern-syria

[42] Tastekin, Fehim. "Russia, Iran won't endorse Turkish military operation in Syria." Al-Monitor 17. juni 2022. www.al-monitor.com/originals/2022/06/russia-iran-wont-endorse-turkish-military-operation-syria#ixzz7WY6EuKZ7

[43] Reuters. "Erdogan says Turkey-Russia delegation meetings fruitful". 5. aug. 2022. www.reuters.com/world/middle-east/erdogan-says-turkey-russia-delegation-meetings-fruitful-2022-08-05/